| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven tar vi for oss rektors rolle i innovasjonsprosjekter hvor skolen samarbeider med eksterne aktører. Vi har belyst dette fenomenet gjennom å se spesifikt på Den kulturelle skolesekken (DKS), som er en nasjonal satsning og et eksempel på et slikt innovasjonsprosjekt. Vi har aktualisert fenomenet vi søker å forstå gjennom å beskrive en skolepolitisk endring og utvikling i styring av utdanning i Norge. De endrede forutsetningene kan få konsekvenser på skoleeiernivå og på skoleledernivå. Ledelse av skolen fremstår som en kompleks og motsetningsfull oppgave, hvor rektor skal styre i spenningsfeltet mellom fag, administrasjon og politikk. Hensikten med vår forskningsstudie har vært å beskrive og forstå rektors rolle i innovasjonsprosjekter hvor det samhandles med eksterne aktører. Vi har anvendt tre teoretiske perspektiver for å forstå fenomenet vi undersøker. For å svare på vår problemstilling har vi derfor benyttet styringsteori, organisasjonsteori og ledelsesteori. Mer spesifikt har vi i analysen av vårt datamateriale anvendt teori om løse koblinger, begrepene ansvarliggjøring og ansvarlighet, og vi har sett på i hvilken grad rektor gjør bruk av distribuert ledelse. Vi har gjennomført en kvalitativ case-studie, hvor intervjuer av fire rektorer på barneskoler i to kommuner utgjør våre primærdata. I tillegg har vi benyttet oss av innhentede dokumenter fra informantenes skoler, samt ulike styringsdokumenter som sekundærdata. Våre funn viser i korthet at mye av samarbeidet med DKS foregår utenom rektor, mellom skoleeier og kulturkontakt og lærerne. Vi finner stor grad av stabilitet og sentralisering hva gjelder organisering og innhold i DKS-planen. DKS er i liten grad synliggjort i lokale læreplaner, og legitimeres i stor grad i den generelle delen i læreplanen. Våre funn viser høy grad av delegering av ansvar for DKS, fra rektor til avdelingsleder og til lærere. Vi finner stor grad av løse koblinger og manglende kontroll av prosess-, struktur- og resultatkvalitet innad på skolene. Implementering av DKS foregår som en blanding av top-bottom og bottom-up, hvor skoleeier fremstår som top og lærerne som bottom. Vi mener våre funn peker på interessante tendenser, som kan ha betydning for styring av utdanning generelt og for skoleledere spesielt. På nasjonalt plan kan dette innebære styrking av lederutdanningen, større bruk av statlig initierte innovasjonsprosjekter, bedre systemer for måling av kvaliteten i alle fag eller mer utstrakt bruk av ansvarlighet som styringsform. På den enkelte skole kan dette bety at rektor i større grad benytter seg av strategisk og inkrementell ledelse og større grad av ansvarliggjøring av lærere i alle fag. Rektor kan også ha større fokus på mål og visjoner, samt benytte seg mer av partnerskap med eksterne aktører. | nor |