Dikteren i den globale nedkjølingens tid: om ånd, geografi og diktning i Kristofer Uppdals lyrikk

Abstract

Artikkelen anlegger et historisk kontekstualiserende perspektiv på Kristofer Uppdals lyriske verk fra årene 1915–1920, hvor den kontekstuelle rammen først og fremst utgjøres av diskursen omkring utforskningen av polområdene i tiårene omkring forrige århundreskifte. Undersøkelsen hviler på en antakelse om at motiver knyttet til nordområdene og til kulde, is og snø i disse årene i Norge og i Nord-Europa lades med nokså spesifikk symbolsk betydning og knytter til seg konnotasjoner som handler om vitenskapelig, kulturelt, nasjonalt og åndelig framskritt, men også om individuell fysisk og sjelelig styrke. Ved å ta utgangspunkt i slike konnotasjoner og symbolverdier knyttet til nordlige og vinterlige motiver, som dukker opp i hans lyrikk i denne perioden, undersøker jeg hvordan Uppdal i sin lyriske diktning fra disse årene skaper et bilde av en symbolsk ladd nordlig natur og av en visjon om menneskets åndelig framskritt hvor det nordlige landskapet spiller en viktig rolle, og hvor dikteren inntar rollen som profet og frelser.