Bare stå på og bli sterk. Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger - jentenes historier

Abstract

Forfatter: Liv Christine Strandenæs Tittel: Bare stå på og bli sterk. Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger – jentenes historier. Veileder: Tine K. Jensen. Bakgrunn: Enslige mindreårige asylsøkere/flyktninger er en raskt voksende gruppe. Jenter er lite representert i tidligere forskning på dette feltet. Denne oppgaven ser på situasjonen til mindreårige jenter som kommer til Norge uten følge av foreldre eller andre omsorgsgivere. Problemstilling: Det overordnede formålet med oppgaven er å forstå mer av hvordan jenter som flykter til Norge alene opplever sin situasjon. Hovedproblemstillingen er: Hvordan opplever enslige mindreårige jenter sin fortid i hjemlandet, flukten til Norge og sitt hverdagsliv i dag? Andre forskningsspørsmål har vært Hvordan beskriver jentene sin oppvekst? , Hvilke opplevelser har jentene fra flukten til Norge? , Hvordan beskriver jentene sin omsorgssituasjon etter ankomst til Norge? og Hvordan ser jentene for seg sin fremtid? Metode: Oppgaven benytter seg av kvalitativ metode, mer spesifikt tematisk analyse av intervjuer med 12 jenter som har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere før de fylte 16 år. Intervjuene var en del av et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Jeg har ikke selv gjennomført datainnsamlingen, men har hatt tilgang til nøyaktig transkribering og lydfiler av intervjuene. Resultater og konklusjon: Analysene resulterte i fem overordnede temaer: 1) psykisk helse og hverdagsliv, 2) viktigheten av nære relasjoner, 3) ønsket om å hjelpe andre, 4) manglende mulighet for selvagens og 5) fra mye til lite ansvar. Resultatene tyder på at enslige mindreårige asylsøkere eller flyktninger som er jenter har opplevd mange traumatiske hendelser i livet og lever med mange stressende situasjoner i hverdagen. De lever med flere symptomer på psykiske vansker. De er opptatt av nære relasjoner, både gjennom ulike perioder i livet (før, under og etter flukt) og på flere arenaer (familie, venner og voksne i Norge). De ønsker å kunne hjelpe andre gjennom utdannelse og yrke, men også ved å være en støtte for andre enslige mindreårige og familie/søsken. Jentene forteller om en manglende mulighet for selvagens under flukten og etter ankomst til Norge. De opplever å være objekter som noen skal frakte eller passe på. Jentene beskriver en oppvekst med mye ansvar. Dette står i kontrast til deres nåtid i Norge. I en periode der barn vanligvis går mot mer autonomi og selvstendighet beskriver jentene en motsatt prosess. Resultatene diskuteres opp mot tidligere forskning og mulige implikasjoner beskrives.