Economic evaluation of interventions for inflammatory rheumatic joint diseases

Abstract

The effectiveness of biologic disease-modifying antirheumatic drugs (bDMARDs) in the treatment of rheumatoid arthritis (RA) has been documented in randomized controlled clinical trials (RCTs). The medical costs of using bDMARDs are substantially higher than those of synthetic DMARDs (sDMARDs). The overarching aim of this thesis was to compare costs and effectiveness of bDMARDs versus sDMARDs for patients with RA. The papers constituting the thesis used observational data from the Norwegian Disease-Modifying Antirheumatic Drug register (NOR-DMARD). From 2000, NOR-DMARD has been recruiting patients with inflammatory joint diseases from the point they started treatment with DMARDs. We used data from patients included up to February 2012, when NOR-DMARD comprised 7,675 patients. In addition, we used data from the Oslo Rheumatoid Arthritis Register (ORAR). In one of the papers, we developed a model to simulate 10-year disease course and resource use in RA. The main challenge was to find a comparator patient group for the sDMARDs strategy, since the patients in NOR-DMARD were not randomized to treatment. We used a patient group from ORAR as comparator, which was similar to patients starting with tumour necrosis factor inhibitors (TNFi) in NOR-DMARD. A novel approach in the modelling was using health states based directly on level of health-related quality of life (HRQoL). We assumed the willingness-to-pay for a quality-adjusted life year to be NOK 500,000. The results indicate that TNFi-treatment, compared to sDMARDs, is cost-effective when accounting for production losses. In Norway, different instruments are used for measuring HRQoL and the different instruments give considerably different results. The incremental cost-effectiveness ratio (ICER) is respectively NOK 296,000 (EQ-5D) and NOK 447,000 (SF-6D). Excluding production losses, TNFi-treatment is cost-effective using EQ-5D (ICER NOK 455,000), but not SF-6D (ICER NOK 688,000).

Er biologiske legemidler kostnadseffektive for pasienter med leddgikt? Jeg har undersøkt kostnadseffektiviteten ved å bruke biologiske legemidler for pasienter med leddgikt. Effekten av biologiske legemidler ved behandling av leddgikt er dokumentert i tidligere studier. Kostnadene ved å behandle med biologiske legemidler er imidlertid vesentlig høyere enn ved å bruke tradisjonelle legemidler. Jeg undersøkte i min avhandling hvorvidt bruken av biologiske legemidler hadde en kostnad som var mindre enn 500 000 kr per ekstra kvalitetsjustert leveår (QALY). Grunnlaget for effektvurderingen av de biologiske legemidlene var den norske DMARD studien (NOR-DMARD). NOR-DMARD omfatter pasienter med inflammatoriske revmatiske leddsykdommer. Siden registerets oppstart og frem til gjennomføring av min studie var det registrert 7 675 pasienter. NOR-DMARD inneholder informasjon om bruk av medikamenter, helsetjenester etc. som ble brukt til å beregne kostnadene ved behandlingen. Resultatene i min studie indikerer at biologiske legemidler er kostnadseffektive sammenlignet med tradisjonelle legemidler hvis produksjonstap er inkludert i kostnadene. Det brukes i dag forskjellige metoder for å måle helserelatert livskvalitet. De forskjellige metodene gir vesentlig forskjellige resultater. Kvamme brukte EQ-5D og SF-6D og kostnaden per ekstra QALY blir henholdsvis 296 000 kr (EQ-5D) og 447 000 kr (SF-6D). Når produksjonstap holdes utenfor kostnadsberegningen er biologiske legemidler kostnadseffektive hvis effekten beregnes med EQ-5D (455 000 kr per ekstra QALY) men ikke med SF-6D (688 000 kr per ekstra QALY). Avhandlingen viser at det er viktig at beslutningstagere blir enige om hvilken metode som skal brukes for måling av helserelatert livskvalitet. I tillegg peker resultatene på at produksjonstapet er stort ved leddgikt og at samfunnet har mye å vinne på om pasienter med leddgikt kan forbli i jobb eller komme tilbake til jobb.