Erfaringer med rusmiddelbruk og oppsøkende behandling hos personer med psykoselidelse

Abstract

Bakgrunn: Bruk av rusmidler er mer utbredt hos personer med alvorlig psykisk lidelse enn hos andre, og det er mange negative konsekvenser forbundet med bruk av rusmidler for disse personene. Det anvendes ulike modeller for å forklare hvorfor personer med alvorlig psykisk lidelse bruker rusmidler, og mennesker oppgir mange forskjellige grunner for sin rusmiddelbruk. Mange av dem med alvorlig psykisk lidelse og problematisk bruk av rusmidler oppnår kontroll over rusmiddelbruken, mens andre opplever stadig forverring. Det er imidlertid mer forskning på grunner til å bruke rusmidler enn på grunner til å kutte ut rusmiddelbruken hos personer med psykoselidelse. Personer med alvorlig psykisk lidelse som bruker rusmidler, viser seg å være dårligere inkludert i behandling enn de som ikke bruker rusmidler, og ACT klarer å inkludere og beholde brukere i behandling i større grad enn tradisjonell behandling. Det er imidlertid lite forskning på hvordan personer med alvorlig psykisk lidelse og samtidig rusmiddelbruk opplever inkludering i oppsøkende behandling. Hensikten med denne studien er å belyse hvordan personer med ROP-lidelse beskriver sitt forhold til rusmidler, og hvordan de opplever inkludering i ACT. Materiale og metode: Det ble gjennomført til sammen 20 semistrukturerte intervjuer med et hensiktsog kriteriebasert utvalg av brukere (n = 11) med samtidig ruslidelse og alvorlig psykisk lidelse inkludert i ACT-team. Inklusjonskriteriene var oppnådd bedring på områdene livskvalitet og/eller funksjonsnivå og/eller rusmiddelbruk etter minimum tolv måneder i behandling. Studien har et deskriptivt og eksplorativt design med en fenomenologisk tilnærming. Forskningsdeltagernes livserfaringer som subjektive fenomener står i fokus. Systematisk tekstkondensering ble benyttet i analysen. Resultater: Oppgitte grunner for å bruke rusmidler var å kontrollere symptomer på psykisk lidelse, å motarbeide bivirkninger av antipsykotika eller å balansere ambivalensen til rusmidler (artikkel 1). Hovedgrunnene for å slutte med rusmidler var betydningen av sosiale relasjoner og meningsfulle aktiviteter. Betingelser og strategier for å klare et liv uten rusmidler var aktivt å ta avstand fra personer og arenaer hvor rusmidler ble benyttet, bruke et positivt tankesett, ha kontroll på følelser og å være redd for å utvikle avhengighet til rusmidler (artikkel 2). Bygging av tillit gjennom vedvarende involvering av behandlere samt insentiver og praktisk bistand, ble av deltagerne oppfattet som viktigst for initial inkludering i ACT. Eksklusivitet, sikkerhetsnett og personlig ansvar ble nevnt som viktigst for å forbli i behandling (artikkel 3). Konklusjon: Deltagerne opplevde i hovedsak at rusmiddelbruken hadde en positiv innvirkning på symptomer på psykoselidelse så fremt rusmidlene ble tatt på riktig måte og i fornuftig mengde. Resultatene gir støtte til den tradisjonelle selvmedisineringshypotesen, men støtter også til en viss grad supersensitivitetsmodellen og modellen for iatrogen sårbarhet for antipsykotika. Gjensidig påvirkningmodellen kan også forklare noen av deltagernes ambivalens overfor rusmidler. Resultater fra andre kvalitative studier vedrørende viktigheten av sosial støtte og meningsfulle aktiviteter som grunner til å kutte ut bruk av rusmidler, gjenfinnes også i min studie. Strategier for aktivt å ta avstand fra et tidligere rusmiljø for å bli rusfri er rapportert i en annen studie, mens frykten for avhengighet, positiv tenkning og emosjonell kontroll ikke er rapportert i andre kvalitative studier. Resultatene fra min studie støtter funn fra andre kvalitative studier vedrørende betydningen av vedvarende involvering, og delvis betydningen av å motta goder, for å akseptere og å la seg bli rekruttert til behandling. Betydningen av eksklusivitet og sikkerhetsnett for å forbli i behandling er rapportert også i andre studier, mens betydningen av brukernes eget personlige ansvar ikke gjenfinnes i andre studier.