Measuring Productivity - Concepts and Evidence from Norway

Abstract

Produktivitetsvekst er en av de viktigste driverne bak den økonomiske utviklingen. For å forstå hvordan produktivitetsutviklingen påvirker den økonomiske utviklingen er det viktig at produktivitet måles riktig. I denne avhandlingen analyseres fire ulike problemstillinger knyttet til måling av produktivitet. Det første kapittelet gir et sammendrag av avhandlingen og binder de ulike kapitelene sammen til et felles konseptuelt rammeverk innen måleteori i økonomifaget. I kapittel 2 analyseres det såkalte «norske produktivitetsparadokset» som har sitt opphav i tre tilsynelatende motstridende observasjoner: For det første er Norge et av de mest produktive OECD-landene. For det andre har det vært en høy vekst i norsk produktivitet og for det tredje er FoU investeringer relativt lave i Norge. Dette kapittelet sannsynliggjør at den første observasjonen er misvisende, blant annet på grunn av hvor følsom bruken av kjøpekraftspariteter er for valg av basisår når landene som sammenlignes har ulik næringsstruktur. Den høye produktivitetsveksten kan forklares med en empirisk modell som tar hensyn til utviklingen i både FoU kapital, humankapital og avstanden til teknologifronten. Basert på disse resultatene er det ingen grunn til å hevde at produktivitetsutviklingen i Norge har vært paradoksal. I kapittel 3 analyseres i hvilken grad måling av arbeidskraftsinnsats kan forklare fallet i produktivitetsvekst i Norge etter 2005. Arbeidskraftproduktivitet blir normalt målt ved forholdet mellom produksjon og arbeidskraftsinnsats og dette målet bygger på antagelsen om at alle arbeidstakere bidrar likt til produksjonsprosessen. Det vanlige er derfor å måle arbeidskraftsinnsats basert på «utførte timeverk». Ved å justere målet for arbeidskraftsinnsats til også å ta høyde for at arbeidere har forskjellige kvaliteter og bidrar ulikt til produksjonsprosessen, vil man få et riktigere bilde av produktivitetsutviklingen. Det vises at 25 prosent av fallet i produktivitetsvekst etter 2005 kan tilskrives feilmåling av arbeidskraftsinnsatsen. I kapittel 4 analyseres feilmåling av importpriser og dermed også feilmåling av produktivitetsvekst i varehandelen. Det vises at vanlige prisindekser tar utgangspunkt i frihandel og at de derfor kan gi et feilaktig bilde av importprisutviklingen hvis importmønsteret har vært preget av en gradvis handelsliberalisering. Ved å benytte data for import av klær til Norge vises det at en vanlig importprisindeks for klær overvurderer prisutviklingen mellom 1988 og 2005 med minst 0,9 prosentpoeng årlig. I kapittel 5 analyseres i hvilken grad teknologiske endringer har vært fremtredende i næringer med høyt utdannet arbeidskraft. Resultatene peker i retning av at faktornøytrale teknologiske endringer har vært sektorskjeve, mens faktorspesifikke teknologiske endringer har vært blandet. Effekten av sektorskjeve teknologiske endringer reduseres derimot gjennom analyseperioden. Basert på disse resultatene virker det ikke som at sektorskjeve teknologiske endringer kan forklare lønnsspredningen eller utviklingen i arbeidsledigheten mellom arbeidstakere med lang og kort utdannelse fra midten av 1990 tallet til 2007.