Abstract
Denne masteroppgaven handler om det tverretatlige samarbeidet rundt ungdomsstraffen, som består av ulike aktører med kompetanse og erfaring innenfor hvert sitt felt. De er samlet for å diskutere og vurdere om ungdommer som utfører kriminelle handlinger er egnet for den alternative straffereaksjonen ungdomsstraffen og hvordan de kan bidra til å hjelpe ungdommen ut av den kriminelle løpebanen. Norge har blitt kritisert for å sette barn i fengsel, og forskning viser at barn som blir satt i fengsel får det vanskelig når de kommer ut, og utfører flere og alvorligere lovbrudd. For å bøte på dette har ungdomsstraffen blitt opprettet og trådte i kraft 1. juli 2014. Formålet er at ungdommer som blir funnet egnet for ungdomsstraffen, og som selv er motivert for det, skal få et opplegg der sosiale murer erstatter fengselsmurene. Ungdomsstraffen bygger på tre elementer. Et ungdomsstormøte basert på konfliktrådets grunntanke om den gjenopprettende prosess. De neste to elementene er en ungdomsplan med tiltak og krav som domfelte skal gjennomføre, og for det tredje etableres en tverretatlig samarbeidsgruppe som har ansvaret for å iverksette planen og følge opp ungdommen gjennom hele prosessen. Organiseringsansvaret for det tverretatlige samarbeidet er gitt til konfliktrådet som har tilsatt ungdomskoordinatorer for å gjennomføre arbeidet. Problemstillingen for oppgaven er: Hvordan er ungdomsstraffen organisert, og hvordan er samspillet mellom de ulike etatene? For å undersøke denne straffereaksjonen, har jeg gjennomført seks intervjuer med aktører fra konfliktrådet, politiet, barnevernet og én ungdom. Jeg studerer samspillet mellom de ulike etatene, ved å se på hvilke muligheter og utfordringer det finnes for samarbeidet om ungdomsstraffen og belyser hvordan ungdomsstraffen er organisert. For å danne en bedre forståelse av samarbeidet på tvers av etatene, bruker jeg James G. Marchs teori om menneskers adferd og hvordan individer handler, med fokus på konsekvenslogikken, sømmelighetslogikken og den regelbaserte modellen. I denne oppgaven ser vi at aktørene har ulike måter å handle på. På den ene siden konstaterer vi at barnevernet tar beslutninger på grunnlag av barnevernloven og iverksetter tiltak som de selv mener er aktuelle, og ikke på grunnlag av hva de andre etatene ønsker. Barnevernets måte å handle på er i tråd med sømmelighetslogikken og den regelbaserte modellen, som skiller seg fra hvordan ungdomskoordinator fra konfliktrådet og politiet agerer. På den andre siden kommer det fram at ungdomskoordinator og politiet handler mer i tråd med konsekvenslogikken, hvor de begge blant annet ønsker å skape gode relasjoner med ungdommene, og finne gode løsninger som hjelper ungdommene ut av den kriminelle løpebanen. Mine analyser viser at samspillet mellom ungdomskoordinator og politiet oppleves som komplementært i den forstand at de deler samme syn på samarbeidet om ungdomsstraffen og utfyller hverandres roller. Samspillet mellom barnevernet og ungdomskoordinator fremstår derimot som mer konkurransepreget. Rollen til ungdomskoordinator utfyller ikke en mangel hos barnevernet, og får dermed en uklar rolle for denne institusjonen. Dette betyr ikke at barnevernet og ungdomskoordinator ikke kan samarbeide, men at sjansen for at det kan oppstå spenninger er større. Politiet og ungdomskoordinator klarer derimot å skape et godt tverretatlig samarbeid.