| dc.description.abstract | Formål og problemstilling: Flere gutter enn jenter får i dag diagnosen ADHD. Dette kan ha sammenheng med at jenter i mindre grad enn gutter viser atferdsproblemer. Jenter kan i likhet med gutter også være hyperaktive og impulsive, men man kan tydelig se at flere jenter enn gutter har overveiende konsentrasjonsproblemer(Helsedirektoratet, 2014). Det er riktignok et større fokus på ADHD hos jenter enn tidligere. Likevel blir ADHD hos kvinner sjelden oppdaget eller at de blir diagnostisert som barn. I mange tilfeller blir det aldri stilt en diagnose(Ryffel og Rawak, 2004) Det å leve med en udiagnostisert ADHD kan medføre lidelser og ikke minst konsekvenser for videre utdanning, sosialt liv og yrkesutøvelse(ibid). Voksne med ADHD er et relativt nytt tema, og er mindre forsket på. Studiens formål er å sette søkelys på kvinners opplevelse av å vokse opp med ADHD, knyttet til de forhold tilstanden kan ha preget barne- og ungdomsårene og videre ut i voksen alder. Studien vil også fokusere på kvinnenes opplevelse av å få en diagnose, behandling og hvorfor tidlig avdekking blir så viktig. Jeg har dermed kommet fram til følgende problemstilling: Hvordan oppleves det for kvinner å vokse opp med ADHD uten behandling? Disse forskningsspørsmålene er utarbeidet for å utdype problemstillingen: 1. Hva er bakgrunn for at kvinner utredes for ADHD? 2. Hvordan oppleves det å få en diagnose? 3. Hvilke symptomer vedvarer og hvilke avtar i voksen alder? 4. Når mener kvinnene de selv burde vært oppdaget, og hvilken betydning ville det hatt om diagnosen ble stilt på et tidligere tidspunkt? 5. Hvordan mestre en ny livssituasjon? Metode: Denne studien er kvalitativ, med intervju som metode. Jeg har intervjuet tre kvinner som alle har fått ADHD diagnosen i voksen alder. Intervjuene er strukturert. Intervjuguiden er kategorisert omkring ulike temaer innen barndommen, diagnoseaspektet, voksen alder og tidlig avdekking. I studien har jeg anvendt en hermeneutisk tilnærming for bearbeiding av analyse og data. Teoridelen i denne studien er basert på min egen forkunnskap, tidligere forskning og ny forskning på feltet. Med dette som bakgrunn, og i tillegg Aaron Antonovsky`s salutogeniske modell(2012), vil jeg diskutere studiens funn. Resultat: Undersøkelsen viser at informantene har ulike opplevelser av å vokse opp med ADHD uten noen form for behandling. I voksen alder beskriver informantene at de har strevd med konsentrasjon og oppmerksomhetssvikt. Hyperaktivitet har ikke vært et synlig problem, men urolighet i barndommen har vært nevnt. Problemer med impulsive beslutninger har også oppstått i voksen alder. Noen av symptomene har forandret seg med alderen for informantene, men medisinering har gjort det store utslaget for bedret livskvalitet og psykisk helse. Informantene beskriver selv at de har levd et før og etter liv. De har lært seg å leve med tilstanden uten behandling. Før diagnostisering beskriver de et liv med frustrasjon, glemsomhet, stress, kaos, konflikter, uro og organiseringsvansker. Dette ble bedre med medikamentell behandling. Det å få behandling var som å ta vekk et slør, eller ta på seg briller. Alt ble mer klart, og man slapp å anstrenge seg så mye lenger. Det som opplevdes vanskelig på jobb sluttet å være et problem. Det ble lettere å lese jevnt og trutt, og det ble enklere å organisere sin egen hverdag i forhold til beskjeder og avtaler. Konfliktnivået ble også mindre, på grunn av bedre kontroll over situasjonen generelt. Informantene beskriver det å få rett hjelp og behandling som et nytt liv. Tidlig avdekking av ADHD hadde for dem forebygget for konsekvenser på arbeidsplassen, skolen, i hverdagen og under utdanning. Hele deres livssituasjon ville vært annerledes om de hadde visst dette tidligere. | nor |