| dc.description.abstract | Det norske kulturfeltet har de siste ti-femten årene gjennomgått dyptgripende endringer som følge av digital utvikling. Det gjelder særlig feltene med en kulturindustriell dimensjon, som musikk, film, litteratur og media. Musikkfeltet kan sies å ligge i forkant av en digital utvikling der konsumenter tilbys stadig større utvalg og tilgjengelighet av kulturelt innhold for en lav pris. Strømmetjenester, smarttelefoner, sosiale medier og digitale produksjonsverktøy, og måten disse sammenkobles mellom brukere, kreative skapere, publikum, musikkindustri og media, utgjør grunnlaget for en ny populærmusikkultur i det 21 århundret. Denne utviklingen endrer inntektsstrømmer, logikker, meninger og praksiser i musikkfeltet i så stor grad at man kan snakke om en ny musikkøkonomi. Temaet for denne oppgaven er forholdet mellom disse utviklingstrekkene og musikkartister. Jeg undersøker på hvilken måte digitaliseringen av musikkfeltet påvirker artisters forståelse av seg selv og artistvirksomhetens mål og mening, og hvordan dette påvirker deres kreative arbeid og jobbsituasjon. Jeg diskuterer sammenhengen mellom digitalisering og kreative skapere, og en entreprenørialisering av kunstnerrollen, der kunstnere overtar en rekke arbeidsoppgaver knyttet til den kunstneriske virksomheten, utover det å skape. Oppgaven er basert på kvalitative data fra ti dybdeintervjuer med norske artister på profesjonelt nivå, i pop, rock og beslektede sjangre, gjennomført i Oslo 2013-2014. Oppgaven har et teoretisk rammeverk som vektlegger meningsfortolkning, samtidig som jeg interesser meg for produksjon og konsumpsjon av musikk i den strømmebaserte populærmusikkulturen. Denne studien viser hvordan digital utvikling og strømmetjenester som nytt avspillingsformat i stor grad påvirker og endrer de musikalske verkene, og hvordan artister forstår seg selv og den kreative virksomheten. Jeg argumenterer for at digitalisering er drivkraft i en prosess der kunstnerisk virksomhet tar form som entreprenørskap, med fokus på samarbeidsprosjekter, allsidighet og fleksibilitet. Det tegnes et bilde av en ny og gammel populærmusikkultur, der den første jobber ut i fra digitaliseringens premisser, mens den andre forsøker å verne om populærmusikk som en kunstform og et håndverk . Mer innsikt i forholdet digitalisering og kunstnere er viktig for forståelsen av kunstnere som kulturpolitisk objekt. | nor |