| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er ett av delprosjektene til forskningsprosjektet Hva skal til for å høres – og se – ut som du hører til. Forestillinger om dialektale identiteter i det senmoderne Norge ved MultiLing (UiO). Oppgaven er en kvantitativ studie av unges holdninger til dialekter og utenlandsk aksent. Målet har vært å kartlegge toleranse for dialekter og utenlandsk aksent blant unge i ulike deler av Norge i 2015. Oppgavens tittel, Mer eller mindre norsk. En sosiolingvistisk undersøkelse av unges toleranse for (en utvidet) norsk talemålsvariasjon, etterspør blant annet om toleransen for talespråklig variasjon strekker seg utover den tradisjonelle talemålsvarisjonen i Norge. Hovedproblemstillingen for prosjektet er Vil en person med innvandrerbakgrunn som snakker aksentpreget regnes som mer norsk og vurderes mer positivt hvis vedkommende snakker en annen dialekt enn standard østnorsk? Jeg har flere forskningsspørsmål som konkretiserer problemstillingen. Disse dreier seg blant annet om hvilke dialekter som regnes som mest norsk og som mest positive, og om sammenhengen mellom holdninger til dialekter og utenlandsk aksent. I oppgaven blir de unges holdninger undersøkt både ved hjelp av direkte og indirekte metoder. Den direkte delen besto av et nettbasert spørreskjema og den indirekte delen besto av en tidligere uutprøvd variant av den tradisjonelle masketesten. En verbal-visuell masketest ble utformet og gjennomført på 146 elever på Vg3-trinn ved seks skoler fordelt på Oslo, Valdres, Bergen og Hardanger. Feltarbeidet ble gjennomført vinteren 2014/2015. Masketesten er utarbeidet med inspirasjon i Zahn & Hoppers (1985) tre holdningsdimensjoner status og kompetanse, attraktivitet og dynamisme. Testen besto av 12 kombinasjoner av ansikter og stemmer. Av disse var to og to ansikter knyttet til hver stemme, slik at hver stemme opptrådte i kombinasjon med et tradisjonelt norsk og et ikke-norsk-utseende ansikt. Stemmene i testen hadde utenlandsk aksent. Alle de ikke-norske ansiktene hadde pakistansk bakgrunn. Stemmene hadde svak aksent med urdu/punjabi som førstespråk. I tillegg til den utenlandske aksenten, hadde alle stemmene ulike dialekter. Hvilke aksentpregede dialekter som ble brukt, varierte noe etter hvor undersøkelsen ble gjennomført, slik at den lokale dialekten alltid var representert. I tillegg var urbane, moderne varianter av oslo - og bergensdialekten alltid med. Hovedfunnene i de to undersøkelsen samlet bekrefter at det er høy torelanse for innenlandsk variasjon. Ungdommene som har deltatt i denne undersøkelsen, er svært tolerante til til norske dialekter og også svært tolerante til utenlandsk aksent. Det kan altså se ut til at toleransen for den norske talemålsvariasjonen strekker seg ut over førstespråksvarietetene i dette materialet. Dette bekrefter det som tidligere holdningsstudier, utført ved hjelp av direkte metoder har vist (Kulbrandstad 2008, NRK 2009). I tillegg viser seg at ansikt ser ut til å være mer viktig enn stemme når informantene skal vurdere hvor norske personene i masketesten er. Ett av forskningsspørsmålene i denne studien er om en person vil regnes som mer norsk hvis vedkommende har en annen aksentpreget dialekt enn oslomål. Mine resultater viser at man regnes som mer norsk jo mindre tydelig aksent man har. Ungdommene plasserer noen av dialektene i masketesten geografisk feil, men de hører at det handler om bygd eller by. At informantene plasserer aksentene riktig, stemmer godt overens med det tidligere studier har vist om gjenkjenning av etablerte innvandrergrupper og deres måter å snakke målspråket på (Cunningham-Andersson 1997, Boyd 2004, Kulbrandstad 2006a). Svært mange av informantene plasserer valdresdialekten som totendialekt, og det kommer tydelig fram hvilke sterotype oppfatninger informantene har av både valdres- og totendialekten. Videre ser vi at informantenes egne beskrivelser av personene med henholdsvis urbane og ikke-urbane dialekter, tydelig gjenspeiler det tidligere studier har vist, at standard- og hovedstadsmål gjerne regnes som statusvarieteter, mens regionale dialekter gjerne regnes som attraktive. Dette stemmer dessuten godt overens dimensjonsinndelingen i masketesten. Det kan se ut til at de ikke-urbane dialektene på et vis opphever ikke-norskheten som ligger i den utenlandske aksenten. | nor |