| dc.description.abstract | Denne studien handler om hvordan Miljøpartiet de Grønnes medlemsorganisasjon har utviklet seg mellom 2002-2014, perioden hvor partiet krysset de nødvendige hindringene for å oppnå nasjonal parlamentarisk representasjon. Min empiriske analyse viser overordnet at MDG i 2002 var et grasrotorientert, ikke-strategisk, økologisk radikalt og pasifistisk parti som plasserte seg langt til venstre på den økonomiske høyre-venstre-aksen, og som gjennomsnittlig hadde en anti-autoritær medlemsmasse. Som et resultat av den sterke medlemsveksten har partiet i 2014 beveget seg mot sentrum i både organisatoriske og strategiske spørsmål, samt på sentrale holdningsdimensjoner tradisjonelt forbundet med grønne partier. Glidningen mot sentrum er imidlertid moderat, og partiet må fortsatt vurderes som å være et relativt grasrotorientert og økologisk «annerledesparti». Videre viser analysen at partiets organisatoriske forankring i sosiale bevegelser er svekket som andel av den totale medlemsmassen, og at dette er en sannsynlig forklaring på partiets bevegelse i mer pragmatisk retning. Partiet er fortsatt sterkt forankret i sosiale bevegelser og miljøorganisasjoner, men har også rekruttert medlemmer fra andre deler av det organiserte og uorganiserte samfunnet. Medlemsmassen i 2014 er også i gjennomsnitt eldre, har høyere utdanning, er mer urbane, og består av flere ledere enn før, variabler som alle i større eller mindre grad er korrelert med bevegelse mot sentrum på ulike dimensjoner. Til sist viser analysen at partiet i 2002 var preget av såkalte «realos/fundis»-liknende fraksjoner som var uenige både om organisasjon, strategi og i økologiske spørsmål. I 2014 er segmenteringen mellom fraksjonene redusert, fordi begge anerkjenner behovet for å ha en politisk strategi rettet mot sitt ytre miljø. Det har også vært et kvalitativt skift i partiets toppledelse over tid. Mens topplederne i 2002 var den mest radikale gruppen i partiet, er tilfellet motsatt i 2014, hvor topplederne er mer positive til sentralisering av partiorganisasjonen, mer pragmatiske i økologiske spørsmål og mindre pasifistiske en de passive medlemmene. Hva dette konkret betyr for MDGs fremtidige rolle i norsk politikk er fortsatt et åpent spørsmål. Mine resultater indikerer at partiets medlemsmasse er klare for å inngå samarbeid med andre partier, og at de stort sett er enige om at det er nødvendig å ha en strategi rettet mot sitt ytre miljø. Dersom MDGs vekst på meningsmålingene fortsetter, og de andre partiene skulle ønske å inngå samarbeid med partiet, er det derfor ikke utenkelig at MDG i fremtiden også vil krysse Rokkans siste institusjonelle terskel: innpass i regjeringskontorene. Eventuelt, slik Mogans Pedersen (1991: 97) vurderer det, krysse terskelen for relevans ved å få en sentral rolle som vippeparti på Stortinget, og slik kunne påvirke fremtidige regjeringskonstellasjoner, og dermed også utviklingen av norsk politikk. | nor |