Abstract
En av Edvard Munchs kvinner synes å ha forlatt sin plass i det innestengte billedrommet fra en Gråtende kvinne-versjon, og står plutselig foran meg med bøyet hode. Idet jeg beveger meg rundt skulpturen, får jeg inntrykk av at hun snur seg og går. En Munch-figur som kan sees fra alle sider, tredimensjonal og uttrykksfull. Møtet var ikke bare en fantasi om en krystallisasjon, men en kunstnerisk opplevelse, utløst i spennet mellom Munch og skulptur. Skulpturen har han modellert med sine egne hender, og gjennom dem har han satt spor og klemt inn og de følelsene som kommer til uttrykk i nedbøyde skikkelsen. Dette lille, for meg store kunstverket, ønsker jeg å undersøke, analysere og forsøke å forstå, og dele med andre. Problemstillingen er verksorientert i det den knytter seg til skulpturen Gråtende akt og dens bakenforliggende motiv «Gråtende kvinne». Her søker jeg motivets og skulpturens mening og plass, og hvilke virkemidler som gjør seg gjeldende i dette utrykket. Under veis kommer det frem hvordan kunstneren kan ha arbeidet, og hva som kan ha vært hans ambisjon. Undersøkelsesperioden begrenses til årene 1907-1910, da Munch først skapte det todimensjonale motivet «Gråtende kvinne», gjentok det i ulike stiler og lot det migrere fra et medium til et annet, for så å transformeres til en skulptur. Munchs skulptur er et lite belyst felt, og tidligere datering, synspunkter og tolkninger settes under lupen.