Abstract
Problemstilling og bakgrunn for oppgaven: Språklydvansker er den vanligste kommunikasjonsvansken hos barn, og kan defineres som vansker med å gjøre seg forstått på grunn av feil uttale av ordene. Dette kan ha ulike årsaker, opptre på forskjellige måter og påvirke andre språklige aspekter i ulik grad. Fonologiske vansker er den vanligste årsaken til språklydvansker, og utgjør om lag 85 % av tilfellene. Barn med språklydvansker er en heterogen gruppe, og mange mener det er behov for klassifisering i undergrupper. Oppgavens hensikt var å få en oversikt over norske logopeders tilnærming til språklydvansker hos barn. Det ble tatt utgangspunkt i teori om språklydvansker og undergrupper av disse, typisk språklydutvikling, kartlegging, metodisk tilnærming og evidensbasert praksis. Fire forskningsspørsmål dannet grunnlag for oppgavens problemstilling, som ble formulert følgende: Hvordan arbeider norske logopeder med språklydvansker hos barn? Metode og analyse: Problemstillingen ble undersøkt empirisk ved hjelp av kvantitativ metode, i form av spørreskjema sendt ut på epost til logopedene. Spørreskjemaet inneholdt 22 spørsmål, fordelt på tre kategorier: Bakgrunnsopplysninger , Om kartlegging av språklydvansker og Om metoder . 389 logopeder besvarte undersøkelsen, og 240 av disse oppfylte kriteriene for å være i prosjektets målgruppe. Resultater og konklusjon Logopedene oppga at språklydvansker hos barn utgjorde en betydelig del av deres arbeidshverdag. Logopedene så primært ut til å basere sin metodikk på teori om typisk språklydutvikling, faglige drøftinger med kollegaer samt utprøving i egen praksis. Artikulatorisk trening ble ansett som en naturlig del av behandlingen. Kartleggings- og behandlingsverktøy de benyttet og opplevde mest suksess med, kan sies å være forankret i kognitivt-lingvistisk tradisjon – det vil si intervensjon basert på å gjøre endringer i barnets fonologiske og lingvistiske system. Omlag halvparten av logopedene i utvalget hadde vært på kurs om språklydvansker, og et mindretall vurderte seg selv som faglig oppdaterte i stor eller svært stor grad. Litt over halvparten oppga god tilgang på fagstoff kun i middels til svært liten grad. En tredjedel av logopedene hadde sjelden brukt internett som kilde til ny kunnskap. Et relativt stort, heterogent og godt egnet utvalg, hentet fra 11 av totalt 12 regionslag i Norsk Logopedlag, kan sies å ha vært gunstig med tanke på generaliseringer til populasjonen. Imidlertid kan det vurderes som noe problematisk for gyldigheten av slutningene at utvalget ble trukket formålstjenlig, samt at eldre logopeder trolig ble underrepresentert. Likevel er det trolig at funnene avdekket tendenser som også finnes i populasjonen. Undersøkelsen berørte mange aspekter ved logopedenes arbeid med barn med språklydvansker, og resultatene bidro dermed primært til å danne et oversiktsbilde over norske logopeders praksis. Færre emner ville muliggjort en mer grundig studie som i større grad avdekket hvordan logopedene planla, gjennomførte og evaluerte behandlingen.