| dc.description.abstract | Teoretisk bakgrunn og problemstilling Hensikten med denne besvarelsen er å belyse betydningen av en god lærer-elev relasjon. Min hovedproblemstilling har vært: «På hvilken måte kan læreren bygge gode relasjoner til elevene?». I første omgang vender jeg meg til tre rådende teoretiske synspunkt i internasjonal litteratur på lærer-elev relasjonen: tilknytningsperspektivet, et sosiokulturelt perspektiv, og motivasjonsperspektivet. I lys av disse tre perspektivene går jeg inn på følgende delspørsmål: 1) Hva karakteriserer en god lærer-elev relasjon? 2) Hvordan utvikles en god lærer-elev relasjon? 3) Hvilke konsekvenser kan en god lærer–elev relasjon ha? Deretter utdypes motivasjonsperspektivet, avgrenset mot selvbestemmelsesteori. Denne teorien tar for seg menneskers grunnleggende behov for å oppleve å være selvbestemt (autonomi), kompetanse og relasjoner. Autonomistøtte ser ut til å være vesentlig for å tilfredsstille grunnleggende behov og dermed utvikling av gode lærer-elev relasjoner. En nyere studie av Jang, Deci og Reeve (2010) påpeker i tillegg at god struktur under introduksjon, læring og tilbakemelding i undervisningen ser ut å være en nødvendighet for å lykkes med å gi god autonomistøtte. På dette grunnlag ser jeg på strukturen til to utvalgte kasus samt hvorvidt det brukes autonomistøttende/kontrollerende utsagn. For kasusstudien har jeg derfor presisert i følgende delspørsmål ut fra den teoretiske drøftingen av selvbestemmelsesteori: 1) Hva kjennetegner strukturen (ifl. Jang mfl. 2010) til to utvalgte kasus som organiserer undervisningen ulikt (en med felles tema contra en med individuelle arbeidsplaner)? 2) Hvorvidt kan de to utvalgte kasusenes kommunikasjon karakteriseres som autonomistøttende eller kontrollerende sett fra selvbestemmelsesteorietisk perspektiv? Dette er interessant å se på da struktur under introduksjon, læring og tilbakemelding, ser ut å være en nødvendighet for å lykkes i å gi god autonomistøtte (Jang mfl. 2010), og autonomistøtte videre ser ut til å være vesentlig for å tilfredsstille grunnleggende behov og dermed utvikling av gode lærer-elev relasjoner. Metodisk tilnærming Dette er en empiriske studie med en kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ tilnærming. Masteroppgavens problemområde er rettet mot barnetrinnet (3.klasse) og fokuserer på lærer-elev relasjonen i lys av selvbestemmelsesteori. Jeg har valgt å se på to lærere som anvender ulik organisering av undervisning for å kunne sammenligne deres struktur, samt autonomistøtte og kontroll i undervisningen. I min empiriske studie anvender jeg et multiple-case desgin with embedded units of analysis (Yin 2013). Jeg har gjort analyse av undervisningen med kategorier fra et utvalgt teoretisk perspektiv på motivasjon, nærmere bestemt fra selvbestemmelsesteori. For å vurdere strukturen har jeg anvendt et skåringsinstrument utviklet av Jang mfl. (2010). Når jeg vurderte autonomistøttende og kontrollerende motivasjonsstil måler jeg tid sett ut fra kategoriene i Reeve mfl. (2008). Da min studie er en kasusstudie vil jeg ikke generalisere mine funn statistisk (statistisk generalisering), men jeg gjør en analytisk generalisering (Yin 2013:40) ved å sette resultatene opp til tidligere teori Jang mfl.(2010). Resultat I studien har jeg hatt til hensikt å undersøke hvorvidt to lærere som organiserer undervisningen ulikt, varierer i forhold til struktur, autonomistøtte og kontroll. Kasus 1 fikk et gjennomsnitt mot maksimal skåre for struktur i introduksjon, læring og tilbakemelding ut fra Jang mfl. (2010) vurderingsskjema. Med M= 7 for introduksjon, M= 6,7 for læring og M= 6,3 for tilbakemelding. Det lave standardavviket viser at det ikke er en stor variasjon hos kasus 1 i de ulike dagene (introduksjon SD=0; læring SD=0,58; tilbakemelding SD=0,58). Dette gir indikasjoner på at læreren er stabil i sin struktur på de tre ulike områdene. Kasus 2, som organiserer undervisningen rundt arbeidsplaner, ligger derimot på en minimumskåre ut fra Jang mfl. (2010) vurderingsskjema. Læreren er relativt stabil de ulike dagene med M= 1,3 under introduksjon, M= 2 under læring, og M=1,3 under tilbakemelding. Det lave standardavviket (introduksjon SD=0,58; læring SD=0; tilbakemelding SD=0,58) viser at det ikke er stor variasjon mellom de ulike dagene. Kasus 2 ser ut til å være stabil i sin struktur på alle områdene. Kasus 1 anvender høyere grad av autonomistøttende utsagn, mens kasus 2 anvender mindre tid under denne kategorien. Den totale bruken av kontrollerende utsagn varierer i stor grad mellom kasus 1 og 2. Her bruker kasus 2 størst tid på å gi kontrollerende utsagn, mens kasus 1 bruker betydelig mindre tid på dette. Det ser derfor ut til at kasus 1, som har en variert organisering av undervisningen rundt et felles tema, har en motivasjonsstil som karakteriseres som mer autonomistøttende. Hos kasus 2, hvor det det jobbes med arbeidsplaner, ser læreren ut til å ha mer kontrollerende motivasjonsstil. Med utgangspunkt i Jang mfl. (2010) er det interessant å se at kasus 2 som skårer lavt på struktur også skårer lavt på autonomistøtte og høyt på kontroll. Kasus 1 som skårer høyt på struktur, skårer også høyt på autonomistøtte og lavt på kontroll i sin undervisning. Denne forskjellen kan ligge i variasjon i lærerdyktighet, men det er rimelig å anta at mangelen på struktur under introduksjon, læring og tilbakemelding gjør det vanskelig å være autonomistøttende. | nor |