| dc.description.abstract | En kan argumentere for at det er et forhold mellom elevenes danning, som et grunnleggende prinsipp ved skolens opplæring, og mestring, som elevene kan oppleve og erfare gjennom elevmedvirkning i skolen. På den måten kan elevmedvirkning betraktes som den praktiske gjennomføringen av skolens danningsoppgave. Denne antagelsen ligger til grunn for min undersøkelse om betydningen av elevmedvirkning i videregående skole. Undersøkelsen har hatt som formål å undersøke hva elevmedvirkning synes å bety for elevenes utvikling av tro på egen evne til kritisk refleksjon og selvstendighet, og hvilke erfaringer elever og lærere har med elevmedvirkning i videregående skole. Undersøkelsen tar utgangspunkt i et sosial-kognitivt perspektiv på læring i lys av Albert Banduras teori om forventning om mestring. Bandura mener autentiske mestringserfaringer fremmer motivasjon gjennom tidligere erfaringer og mestring av liknende oppgaver. Positiv erfaring fremmer, mens negativ erfaring vil svekke individets forventing om mestring og tro på egen handlekraft. Danning blir forstått som demokratisk danning og det er forbundet med to bestemte ferdigheter: evne til kritisk refleksjon og selvstendighet. I lys av antagelsen som ligger til grunn for oppgaven står mestring og danning i et gjensidig forhold der mestringserfaring gjennom elevmedvirkning kan styrke individets tro på egen evne til å øve kritisk refleksjon og selvstendighet. Som empirisk grunnlag for denne undersøkelsen har jeg gjort kvalitative intervjuer av fire lærere og fire grupper á tre elever ved en videregående skole. Gjennom en fenomenologisk tilnærming har jeg fokusert på informantenes subjektive forståelse, opplevelse og erfaring med elevmedvirkning, samt ulike muligheter og begrensinger som kan oppstå ved gjennomføring av elevmedvirkning i praksis. Data fra intervjuene om informantenes holdninger og erfaringer har blitt analysert og drøftet med hensyn til positive og negative konsekvenser av elevmedvirkning, i lys av relevant teori om mestringsforventning. Med dette som utgangspunkt har jeg diskutert i hvilken grad elevmedvirkning kan betraktes som en mestrings- og danningsfremmende aktivitet. Funn fra min undersøkelse viser at begge informantgruppene forstår elevmedvirkning på en måte som kan være danningsfremmende: elevenes forståelse av begrepet blir beskrevet gjennom det å få være med på å bestemme, påvirke og aktivt delta i utformingen av undervisningsopplegg og andre aspekter ved deres skolehverdag. Det innebærer at deres ønsker og behov blir anerkjent, respektert og lagt til rette for i undervisningen. Lærerne på sin side presiserer at elevmedvirkning innebærer det å være lydhør i forhold til elevens ønsker og meninger, samarbeide om å legge til rette undervisningen i forhold til deres ønsker, og inkludere dem i undervisningen. Resultater fra undersøkelsen viser at grad av positiv opplevelse av medvirkning kommer til uttrykk gjennom fokus på- og tilrettelegging av undervisningen, samt gjensidige og gode tilbakemeldinger som har til hensikt å virke utviklende både for enkeltelevene og klassen som helhet. En forutsetning for å fremme mestring og danning gjennom elevmedvirkning tar utgangspunkt i å utvikle en positiv sosial kultur som bidrar til inkludering og samhørighet. I min undersøkelse finner jeg at det ser ut til å være et misforhold mellom skolens intensjoner om å legge til rette for elevmedvirkning, og den praktiske gjennomføringen av slik medvirkning i undervisningen. Elevenes opplevelse og erfaring i tilknytning til dette er delvis negativ med hensyn til medvirkning. Det fremheves at en forutsetning for å kunne betrakte elevmedvirkning som en danningsfremmende aktivitet, er positiv opplevelse og erfaring med medvirkning, og at kommunikasjon og relasjon mellom lærere og elever er avgjørende for å fremme et læringsmiljø som kan legge til rette for dette. Videre er det grunnlag for å hevde at antagelsen om elevmedvirkning, betraktet som den praktiske realiseringen av skolens danningsoppgave, kan være holdbar. De grunnelementene som fremkommer, og som kan vurderes til å positivt bidra til god og vellykket mestringsopplevelse, er kort oppsummert: samarbeid, god kommunikasjon, dialog og relasjon mellom elever og lærere i undervisningen. På bakgrunn av data fra min undersøkelse er det grunnlag for å hevde at elevmedvirkning kan betraktes som en mestringsfremmende aktivitet i skolen, som kan styrke individets tro på egen evne til kritisk refleksjon og selvstendighet og fremme demokratisk dannelse. | nor |