| dc.description.abstract | Mange unge søker seg til en utdanning innenfor et kreativt fagfelt fordi de ønsker seg inn i den kreative og kulturelle sektoren. På engelsk betegnes denne stadig voksende sektoren som «creative industries». At mange unge har fått øynene opp for denne bransjen, kan skyldes at arbeidsformen preges av fleksibilitet og selvstendighet – kvaliteter som ser ut til å verdsettes mer og mer både blant arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette i tillegg til at sektoren er i vekst, har gjort den kreative industrien mer synlig og kan være noe av forklaringen til interesseøkningen. Filmbransjen er en av flere bransjer som faller inn under den kreative industrien. Tradisjonelt har formell utdanning vært verdsatt i filmbransjen, men den teknologiske utviklingen og digitaliseringen har gjort filmskaping mer tilgjengelig og åpnet for alternative utdanningsveier. De ulike utdanningsveiene er preget av at læringen skjer i ulike kontekster. Kontekst forstås som det som omgir oss i en bestemt situasjon og samspillet mellom aktørene som tar del i situasjonen. Å lære i formell eller uformell kontekst forstås som hvor vidt læringen er formalisert ved hjelp av ett gitt pensum eller ikke, og om det finnes strukturerte rammer rundt selve utdanningen/læringen. Kreativitetsbegrepet sett i samfunnsperspektiv eller utdanningsperspektiv har vært gjenstand for økt oppmerksomhet og interesse, og det har i den senere tid vært gjenstand for forskning av ulik art. I denne oppgaven er utgangspunktet de unges opplevelse av læring i en kreativ kontekst og deres vei inn i en slik bransje. Det er en annen innfallsvinkel som foreløpig ikke er særlig utforsket, og det finnes få empiriske studier som ser dette fra de unges perspektiv. Denne oppgaven problematiserer hvordan unge norske filmskapere lærer om film. Jeg ønsker å undersøke empirisk hvordan filmskaperne skaper mening i kreativt samarbeid og opplever sin egen læringsprosess knyttet til å skape film. Dette skjer i ulike kontekster, og jeg er interessert i å se på hvilke læringskontekster dette er og hvordan filmskapere opplever sine læringsprosesser i disse. Dette ønsker jeg å belyse gjennom dybdeintervjuer med sju unge filmskapere. Filmskaperne ble intervjuet første gang i 2007/2008 som deltakere i prosjektet Making a Filmmaker, et skandinavisk samarbeidsprosjekt. Hensikten var å kartlegge betydningen av formell og uformell utdanning for den enkelte. Disse begrepene henger sammen med å lære i en formell eller uformell kontekst i mitt prosjekt. Jeg fikk anledning til å være med å videreføre prosjektet ved å gjennomføre oppfølgingsintervjuer med så mange som mulig av de norske filmskaperne. Oppgavens problemstillinger er knyttet til to hovedtemaer. Det første er kontekst i relasjon til læring, og det andre er kreativitet. Denne todelingen er hensiktsmessig fordi kontekstbegrepet knyttes til hvor og hvordan filmskaperne lærer om film og hvordan filmskaperne strukturerer sin læring. Kreativitet er knyttet til den kreative prosessen og det kreative produktet og hvordan filmskaperne opplever filmskaping som kreativt arbeid. Jeg følger altså to analytiske spor i oppgaven. Oppgavens teoretiske rammeverk bidrar til å forstå hvordan unge norske filmskapere lærer om film i et sosiokulturelt perspektiv. Filmskaping kan omtales som et sosiokulturelt fenomen fordi filmskaperne påvirkes av sine omgivelser i form av å hente inspirasjon, men også fordi filmskaping er en kollektiv prosess. Filmskaperne er avhengige av å kunne samarbeide med andre med annen kompetanse i et filmteam. For å gi et analytisk perspektiv på dette, problematiserer jeg disse prosessene i en sosiokulturell modell for kreativitet utarbeidet av Sawyer (2012). Denne modellen videreutvikler sentrale arbeider innenfor nyere kreativitetsforskning. Det første er Amabile (1983,1996) sitt sosialpsykologiske rammeverk for kreativitet. Hennes bidrag er viktig fordi hun som sosialpsykolog viderefører den klassiske psykologiske oppfatningen om at personlighet og individuelle ferdigheter har betydning, men at det må ses i sammenheng med et sosiokulturelt perspektiv på kreativitet. Det andre arbeidet er knyttet til den amerikanske kreativitetsforskeren Csikszentmihalyi (1996, 2013) sin sosiokulturelle «Systemmodell». Denne er viktig fordi han i enda større grad enn Amabile vektlegger de sosiokulturelle faktorene. Basert på disse to bidragene beskriver modellen til Sawyer (2012) mekanismene i forholdet mellom individ og kontekst i en kreativ prosess. For bedre å kunne skille mellom ulike kontekster, er Sefton-Green (2008) sine perspektiver på kontekst relevante for en hensiktsmessig kategorisering. Han er forsker innenfor utdannings- og kreativitetsrelaterte temaer. Der Sawyer (2012) sin modell bygger på kreativitetsforskning, er Setfton-Green (2008) opptatt av hvordan unge lærer i ulike sammenhenger, både i formelle utdanningsforløp og på egenhånd. Disse perspektivene ble allerede brukt i første del av Making a Filmmaker. Mitt bidrag er at jeg setter disse i sammenheng med Sawyer (2012) sin modell for kreativitet. På bakgrunn av dette har jeg laget en egen modell som er tilpasset mitt oppfølgingsprosjekt, og som er grunnlaget for masteroppgaven. Analysene viser at filmskaperne verdsetter ulike læringskontekster, og at det påvirker hvordan de velger å lære om film. De sju filmskaperne viser stor variasjon i valgene de har tatt, noe som indikerer at flere utdanningsveier oppleves som relevante for å bli akseptert i filmbransjen. Filmskaperne kombinerer læring i formell og uformell kontekst, på ulike måter og med ulikt tyngdeforhold. Innslag av ulike læringskontekster ser ut til å være en forutsetning for å tilegne seg den nødvendige kunnskapen. Det kan være utfordrende å utvikle et eget særpreg i en formell læringskontekst hvor rammene er strukturerte og faste. Mer uformelle kontekster ser ut til å ha positiv innvirkning på kreativ utvikling. Filmskaperne viser at de er villige til å strekke seg langt for å lykkes som filmskapere. I løpet av utdanningsprosessen er det viktig for dem å finne ut hvem de ønsker å bli som «filmkunstnere». Det henger sammen med hvilke tanker de har om kreativitet og det å være kreativ. Jeg ønsker å studere dette, særlig ved å se på hvordan filmskaperne posisjonerer seg for å få innpass i filmbransjen, og hvilke tanker de har om filmarbeid som kreativt arbeid – kreativ prosess og kreativt produkt. Filmskapernes oppfatninger av kreativitet har vist seg å være overraskende sammenfallende. Alle har tiltro til at man i stor grad kan lære å være kreativ, men at interesse, engasjement og lidenskap for det man holder på med er en forutsetning for å prestere på et høyt nivå. Denne oppgaven er ment som et bidrag til «kreativitetsforskningen», men i et pedagogisk perspektiv. Grunnen til det er at jeg ønsker å forstå hvordan filmskaperne lærer innenfor et kreativt fagfelt. Det spesielle ved mange kreative fag er at det stilles krav til konkret kunnskap samtidig som det stilles krav til kreativ utvikling. Flere av filmskaperne trekker fram kombinasjon av teori og praksis som viktig i utdanningen. Det skyldes at de må mestre det praktiske ved filmskaping, utvikle seg kreativt som filmskapere i tillegg til å finne sin filmatiske uttrykksform og skape en egen signatur i sine arbeider. Samtidig må de forholde seg til at de står de på terskelen til en «kreativ industri» hvor mange opplever at de må skape sin egen arbeidsplass og være entreprenører. I tillegg til å forstå hvordan filmskapere lærer om film ønsker jeg med bakgrunn i filmskapernes opplevelser og erfaringer å se på hva en kreativ inngang til læring kan tilføre den tradisjonelle utdanningen. | nor |