| dc.description.abstract | I denne oppgaven har hvordan svevet fungerer som en bærende allegori i Jon Fosses Andvake-trilogi blitt undersøkt. Svevet etableres tidlig som et sentralt bilde og gjenspeiler seg både tematisk, i forbindelse med kjærlighetssvevet og kunstsvevet, og formelt, i tilknytning til skrift- og tekstsvevet og svevet i framstillingen av tid og rom. For å oppnå en både helhetlig og grundig tilnærming til tekstene og allegorien, har hver tekst blitt nærlest i lys av hver sin aktuelle teori. Kjærlighetstematikken i Andvake tolkes i lys av Erich Fromms kjærlighetsteori og Francesco Alberonis forelskelsesteori, selvrefleksiviteten og kunsttematikken i Olavs draumar utforskes ved hjelp av Patricia Waughs teori og Hans H. Skeis betraktninger om metafiksjon, og den kunstneriske bearbeidingen av tid og rom i Kveldsvævd påpekes og kommenteres med utgangspunkt i Mikhail Bakhtins kronotopbegrep. I utforskingen av svevets flere sider, har også tematikkens og formens kompleksitet kommet til syne. Skildringen av kjærlighetssvevet kan sees i forbindelse med både en forelskelse som bryter med hverdagen og fortiden og skaper et eksklusivt vi , og med en sykelig og misforstått kjærlighet som henger sammen med at kjærlighetens generelle grunnlag overses og mangelfull kjærlighet i oppveksten. Skildringen av kunstsvevet gjør at tekstens estetiske og dynamiske form, kan betraktes som gjennomføringen av kunstsvevet i praksis. Gjennom et implisitt metanivå retter teksten oppmerksomheten mot sin egen utforming og status som kunst, og problematiserer, med det som utgangspunkt, forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Det viser seg også at svevet står sentralt i den her formulerte fosseske blandingskronotopen og dens underkronotoper. I kronotopene er rommet relativt konstant og sørger for koblinger mellom ulike dimensjoner og tider. Hypotesen om at svevet sørger for at tekstenes kronotoper, metanivåer og kjærlighetstematikk fungerer sammen og styrker hverandres uttrykk, har vist seg å stemme, fordi de ulike teoriene ikke bare belyser svevet, de belyser også hverandre. At svevet som allegori sørger for et tidløst uttrykk, kan sees i sammenheng med kombinasjonen av noe enkelt og kjent og noe storslagent og universelt, intertekstualitet, litteraritet, sentrallyrisk tematikk og tradisjonelle kronotoper. Den tredje hypotesen om at svevets gjennomgripende rolle i tekstene bidrar til opplevelsen av dem som intense og drivende, kan i utgangspunktet oppfattes som litt synsete. Jeg mener allikevel at jeg i løpet av nærlesningene har utforsket flere av de virkemidlene og mekanismene som ligger bak den entusiastiske mottakelsen av trilogien og dens nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris i 2015. | nor |