| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål: Afasi er en språk- og kommunikasjonsvanske som følge av en ervervet skade i hjernen, og fører til språkproblemer innenfor; auditiv forståelse, taleproduksjon, lesing, skriving og bruk av gester (Papathanasiou, Coppens, & Potagas, 2011; Qvenild, Haukeland, Haaland-Johansen, Knoph, & Lind, 2011). Kommunikasjon er et viktig element ved livskvalitet. En av vanskene ved afasi kan være å formidle tanker, ønsker og behov til andre. Dette vil kunne gjelde personer som har afasi med ikke-flytende talepreg. De er ofte klar over sin språkvanske, «and are more prone to depression and sometimes catastrophic reactions than are patients with other forms of aphasia» (Hallowell & Chapey, 2008 s. 8). Behovet for rehabilitering av talespråket eller tilegnelse av supplerende og alternative kommunikasjon vil stå sentralt i behandling ved afasi. Økt kunnskap om hvordan møte de ulike språkvanskene, vil følgelig ha stor klinisk relevans for logopeder. Ved Sunnaas er det utviklet et gestbasert behandlingstilbud, SunnGest, for «..individuelt tilpasset og målrettet bruk av gester i rehabilitering av afasirammede» (Erlenkamp, 2013, s. 5). Formålet med denne masteroppgaven er å bygge videre på dette arbeidet, og se nærmere på hode- og ansiktsbevegelser / gester ved «bekreftelse» og «avkreftelse». Problemstilling: Hvordan bruker en person med afasi karakterisert ved ikke-flytende talepreg hode- og ansiktsbevegelser/ gester i sin kommunikasjon, og hvilke form og funksjon kan de ha i forhold til å forstå om personen uttrykker en «avkreftelse» eller en «bekreftelse». Metode og materiale: Studien er en kvalitativ undersøkelse basert på en enkeltkasusstudie som forskningsdesign. Metode var styrt samtale med videoopptak. Samtalen var basert på en protokoll med faste spørsmål utarbeidet på forhånd. Målsettingen med spørsmålene var å få fram hode- og ansiktsbevegelser/gester for «bekreftelse» og «avkreftelse». Veileder for prosjektet utførte testen. Informanten var en kvinne med afasi og ikke-flytende talepreg. På basis av teori og observasjon av hode- og ansiktsbevegelser fra videoen, ble det utarbeidet koder for de ulike bevegelsene. Hodebevegelsene var eks.; ned og opp, hode til venstre og høyre, som enkeltbevegelser eller dobbeltbevegelser. Ansiktsbevegelsene var; blikkretning, blunk, munn og øyne/panne. Talespråket og hode- og ansiktsbevegelsene ble transkribert. Det ble utformet et partitur med talespråket nedtegnet i fulltekst, med en tidslinje over. De ulike kodene for bevegelser fikk egne linjer og plassert på tidslinja i forhold til talespråket. Håndbevegelser ble beskrevet, og «testers/samtalepartners» blikk fikk en egen linje i partituret. Resultater: For å kunne analyser og finne mønster i kodene ble dataene overført til tabeller og oppsummert i 3 hovedkategorier: 1) svar fra hele det talespråklige svaret, 2) svar fra starten av svaret og 3) ett utdrag fra transkripsjonene. Hver hovedkategori er inndelt etter 3 kategorier spørsmål: JA/NEI spørsmål, UTFØRE spørsmål og PÅSTANDER. På basis av dette materialet ble det framsatt 14 funn, som igjen er blitt utledet til 6 hypoteser om antatte sammenhenger mellom en eller flere variabler. Informanten er Kari (oppdiktet navn). Hypotese A: Når hodebevegelsers «form» (n-o, n-o-n-o) og (v-h/ v-h-v/v-h-v-h eller h-v/ h-v-h) forkommer hos Kari har de en «funksjon» som bekreftelse eller avkreftelse. Hypotese B: Når svaret til Kari ikke er i overenstemmelse med forventninger vi har p.g.a spørsmålet, kan det trolig leses som «rett» svar, når det er samsvar mellom verbalspråket og hodegesten. Spørsmål som ville kunne trigge flere svar hos en person uten afasi, fører kun til ett svar hos Kari. Hypotese C: Når objekter plasseres foran Kari påvirker det hodebevegelser og blikkretning, og disse kan ikke forstås som bekreftelse eller avkreftelse. Bruk av objekter i samtalesituasjonen kan føre til mindre fokus på samtalepartner. Hypotese D: Hodebevegelsene (n-o) kan ha flere funksjoner enn bekreftelse og avkreftelse. Hypotesen om at gesten gjenspeiler det korrekte svaret muligens er feil. Hypotese E: Forsterkede gestutrykk hos afasirammede kan trolig fortelle om en underliggende kognitiv eller emosjonell vanske. Hypotese F: Verbalsvaret og hodebevegelsen avspeiler ikke alltid hele den bakenforliggende tankerekken. Konklusjon: Noen bevegelsers form er såpass tydelig at de kan vurderes som gester for» nikk» og «hoderisting». De samsvarer med talespråket og vil kunne oppfattes som utrykk for personenes intenderte mening. Det er større usikkerhet med hensyn til enkeltbevegelser som (n, o, dn). De kan ha form og funksjon som bekreftelse og avkreftelse, men de kan også bare være en tilfeldig kroppsbevegelse. | nor |