| dc.description.abstract | Problemområde Oppgaven innebærer en kvalitativ undersøkelse av en workshop mellom et konsulentfirma og en organisasjon med mål om å danne innhold og læringsmål til et e-læringsspill om HMS. Formålet med oppgaven er å bidra med kunnskap om hvordan en fasilitator kan tilrettelegge for kunnskapsdeling ved å anvende ulike arbeidsmetoder, slik at en gruppe kan ta kollektive avgjørelser effektivt. Problemstillingen som ligger til grunn for oppgaven er formulert på følgende måte: Hvordan tilrettelegge for kunnskapsdeling i workshop, for å utvikle kollektiv enighet om læringsmål og innhold til et e-læringstiltak? Problemstillingen blir belyst igjennom tre forskningsspørsmål: 1. Hvordan anvender fasilitator metoder fra sosiodrama og andre teorier, for å utvikle innhold og læringsmål? 2. Hvilke faktorer kan vi observere i workshop som fremmer holdning til å dele kunnskap? 3. Hvilke komponenter består kunnskapsdeling av og kan vi observere disse i workshop? De teoretiske perspektivene valgt ut i oppgaven har til hensikt å belyse problemstilling og forskningsspørsmål. Teorien vil derfor først ta for seg ulike måter å se på kunnskap (Nonaka og Takeuchi 1995) og kunnskapsdeling (Hendriks 1999). Dette gir en forklaring på hvorfor en sosiokulturell tilnærming er valgt. I redegjørelsen av kunnskapsdeling vil videre en generell kunnskapsdeling-modell av Horrigue m.fl. (2006) bli presentert, som vil ta for seg ulike stadier kunnskapsdeling består av. Deretter ettersom konsulentfirmaet baserer sine arbeidsmetoder på en aksjonsmetodikk av J. L. Moreno (1937) kalt sosiodrama, vil en redegjørelse av metoden være hensiktsmessig. I tillegg vil didaktisk relasjonsmodell (Bjørndal og Lieberg 1978) bli presentert, som fasilitator eksplisitt anvender i workshop. Disse teoretiske perspektivene, sammen med en redegjørelse av prosjektgruppe (Newell m.fl. 2009), vil legge et grunnlag for å svare på oppgaven. Ved å observere, analysere og diskutere arbeidsmetoder, utsagn og interaksjoner i workshop, har det i studien blitt funnet at fasilitator tilrettelegger for kunnskapsdeling i gruppen på ulike måter. Fasilitator har ved å bruke arbeidsmetoder fra sosiodrama (Moreno 1972) i kombinasjon med didaktisk relasjonsmodell (Bjørndal og Lieberg 1978) og inspirasjon fra prosjektlitteratur (Newell m.fl. 2009), tilrettelagt for kunnskapsdeling som fører til kollektiv enighet om innhold og læringsmål til et e-læringsstiltak. Workshop har blant annet som sosiodrama (Moreno 1972) en inndeling av møte i tre faser; oppvarming, handling og deling. I workshop tar fasilitator seg tid til en god oppvarming med inspirasjon fra sosiodrama (Moreno 1954), for å varme deltagerne opp til dagens tema og være en deltager av en gruppeprosess. Arbeidsmetodene er lagt opp til samarbeid to og to, før alle blir hørt i plenum om erfaringer om HMS, samt forventninger til dagen. Å sette av tid til deling og lytte til hver enkelt, kan se ut til å være gunstig for å skape positive holdninger til å dele kunnskap. Ved en analyse av utsagn og arbeidsmetoder fra oppvarmingsfasen, ble det funnet at deltagerne opplevde mestringstro på egen kunnskap, tillit, workshop-normer, identifikasjon, workshop-struktur og støtte fra gruppeleder til å dele kunnskap. Dette er noen av de viktigste faktorene funnet i tidligere forskning som påvirker holdningen til å dele kunnskap (Kankanhalli m.fl. 2005). Det kan derfor se ut til at fasilitator ved å anvende metoder og teori fra sosiodrama i oppvarmingsfasen lykkes med å tilrettelegge for en positiv holdning til å dele kunnskap. I handlingsfasen fungerer fasilitator som en veileder som forklarer arbeidsoppgaver og ellers gjør det klart at det er gruppens deling, interaksjoner og handlinger som fører til en løsning (Blatner og Blatner 1988). Ved å anvende handling fra sosiodrama, vil fasilitator gi gruppen en større og bredere innsikt i arbeidet de holder på med (Moreno 1972). Dette skjer ved dramatisering av virkeligheten med mål om å få frem det som vanligvis ikke blir uttrykt (Williscroft 1998). For å få tak i kompleksiteten som må tas hensyn til i utvikling av opplæringstiltaket, legger fasilitator vekt på at gruppen skal gjøre en behovsanalyse. De viktigste interessentene (Newell m.fl. 2009) og målgruppene (Bjørndal og Lieberg 1978) skal kartlegges og spilles ut. Fasilitator vil med dette få frem subjektive tanker og taus kunnskap (Nonaka og Takeuchi 1995) fra deltagerne, igjennom interaksjoner i øyeblikket og spontane tilbakemeldinger (Moreno og Moreno 1969). Dette åpner deltagerne og konsulentfirmaet for kompleksiteten og kulturen i Organisasjonen. Ytterligere gir det en mulighet for å analysere systemet i sin helhet og danne en kollektiv forståelse av hvilke hensyn en må forholde seg til i utviklingen av e-læringstiltaket (Moreno 1972). Siste fase deling, er preget av at fasilitator minner om agenda for dagen ved den didaktiske relasjonsmodellen (Bjørndal og Lieberg 1978) og tilrettelegger for refleksjon, diskusjon og deling i plenum. Dette fører til at innhold og læringsmål til e-læringsspillet blir utviklet, tilpasset behov og forventninger fra eksterne og interne interessenter og målgrupper i Organisasjonen. Dette viser at kunnskap er dynamisk, tvetydig, kontekstavhengig (Von Krogh m.fl. 2001) og er dannet i samspillet mellom individer (Vygotsky 1962). Ved å analysere ulike interaksjoner mellom deltagerne ble det funnet at kunnskapsdeling skjer i workshop. Dette ble funnet ved å sette interaksjonene opp i mot Horrigue m.fl. (2006) sin generelle kunnskapsdeling-modell. Modellen legger vekt på at kunnskapsdeling er en aktiv prosess mellom minst én sender og én mottaker og består av stadiene; frigjøring, overføring, absorbsjon, midlertidig validering, handling og endelig validering. Imidlertid har jeg igjennom studien lagt merke til at Horrigue m.fl. (2006) ikke tar hensyn til alle komponenter som må være til stede for at kunnskapsdeling skal skje. Kunnskapsdeling er en kollektiv aktiv prosess som er avhengig av et samarbeid mellom én som prøver å gjøre kunnskap forståelig og én som prøver å rekonstruere kunnskap (Hendriks 1999). I en aktiv prosess og et samarbeid må det eksistere en motivasjon for å dele, uten dette vil ikke kunnskapsdeling skje (Davenport 1997). Dette har ikke Horrigue m.fl. (2006) tatt hensyn til i sin modell. I studien har vi imidlertid observert at seks faktorer som påvirker holdning til å dele kunnskap blir opplevd i oppvarmingsfasen. En kombinasjon av faktorene påvirker antagelig deltagernes holdning til å dele kunnskap positivt og fører videre til kunnskapsdeling-atferd i workshop. Dette har ført til at Horrigue m.fl. (2006) sin modell ikke strekker til for å forklare hvilke komponenter som må være tilstede for at kunnskapsdeling skal skje. Som et resultat av dette har en videreutviklet modell (figur 3) blitt utviklet der faktorer som påvirker holdning til å dele, samt motivasjon til å dele, har blitt integrert som sentrale komponenter i kunnskapsdeling. Dette viser at uten eksistensen av alle tre fasene vil møte rangere fra mindre effektivt til ineffektivt (Moreno 1972). En god oppvarming er derfor like sentralt som handling og deling for å skape et godt miljø for kunnskapsdeling. | nor |