Abstract
Problemområde og problemstilling Den amerikanske psykologen og forskeren Elaine Aron hevder at det finnes en gruppe barn som er født med et mer følsomt nervesystem enn andre. Hun kaller dem høysensitive, eller særlig sensitive barn. Dette er barn som ofte har lave eller negative tanker om seg selv. Jeg har i mitt masterprosjekt ønsket å sette meg grundigere inn i denne tematikken, med følgende hovedproblemstilling for oppgaven: Hvilke spesielle sårbarheter og styrker karakteriserer særlig sensitive barn, og hvilken betydning har skoleerfaringer for utviklingen av deres selvoppfatning? Metode og kilder Oppgavens problemstilling er belyst gjennom en teoretisk tilnærming og bygger på et studium av relevant teori og empiri. Kildekritikk og hermeneutikk har vært sentrale aspekter ved forskningsprosessen, og bevissthet om egen forforståelse har vært særlig viktig. I tillegg til den nyere forskningen på høysensitivitet har temperamentsforskning, selvoppfatningsteori og sosialpsykologi, med vekt på sosial persepsjon, indre arbeidsmodeller og attribusjonsmekanismer dannet det teoretiske grunnlaget for prosjektet. Det er benyttet både norsk og utenlandsk litteratur. Så langt det har latt seg gjøre er primærkilder benyttet, men i noen tilfeller brukes også sekundærkilder. Resultater og hovedkonklusjoner Høysensitive barn er elever som har lettere for å bli overstimulert enn andre, og som har sterke emosjonelle reaksjoner. Disse barna kjennetegnes også av en sterk empatifølelse, og de er særlig oppmerksomme på subtile stimuli i omgivelsene. Høysensitivitet innebærer både styrker og svakheter. Dette er barn som er særlig omsorgsfulle, empatiske, kreative og nysgjerrige. De er også reflekterte, arbeidsomme og samvittighetsfulle. Imidlertid medfører deres oppmerksomhet på, og bearbeidelse av stimuli en risiko for overstimulering i klasserommet. De har også en sterk forestillingsevne som blant annet medfører vanskeligheter med å ta avgjørelser, og en tilbøyelighet til å bekymre seg over alt som kan gå galt. Disse elevene har også ofte høye krav til seg selv og kan ha perfeksjonistiske tendenser. Barns selvoppfatning danner basis for en forståelsesramme som påvirker hvordan han eller hun forstår fortiden og nåtiden, og for hvordan barnet tenker om sin egen fremtid. Det er derfor av stor betydning at elever utvikler en positiv og aksepterende holdning til seg selv. Ifølge sosialpsykologien blir barn klar over hvem de er ved å speile seg i andres reaksjoner på seg selv, og miljøet spiller derfor en stor rolle i utviklingen av barns selvoppfatning. Andre sentrale kilder til selvoppfatning på skolen er blant annet mestringserfaringer på områder som vurderes som viktige av barnet selv og omgivelsene. Kulturens og lærerens holdninger setter viktige standarder for hva som vurderes som positivt og negativt for barn. Kan det være slik at mange lærere ser på alle barn som robuste? Resultatene av denne litteraturstudien indikerer at høysensitive barn er særlig følsomme for miljøfaktorer av både positiv og negativ art. De er imidlertid særlig sårbare for utviklingen av en negativ selvoppfatning, blant annet på grunn av sine høye krav til seg selv og egne prestasjoner. Slike høye standarder kan føre til at ingenting blir godt nok i deres øyne, og mestringserfaringer som kunne hatt positiv innvirkning på selvoppfatningen, risikeres å devalueres hos disse elevene. Deres sårbarhet for utviklingen av negativ selvoppfatning henger også sammen med at de er en minoritet, og reagerer annerledes på den samme mengden stimuli enn sine medelever. I et miljø der krav og forventninger ikke er tilpasset individets forutsetninger, blir barnet særlig konfrontert med sine svakheter. Dette har negativ påvirkning på selvoppfatningen. Dette er også som barn som reagerer særlig sterk på disiplin og korreksjoner i skolen, i tråd med deres sterke ønske om å unngå å gjøre feil. En anerkjennende holdning hos læreren anses som en forutsetning for iverksettelse av gode forebyggende og intervenerende tiltak knyttet til disse barna. Flere kilder vektlegger viktigheten av at de voksne rundt disse barna har kjennskap til, og er bevisste på sine egne temperamentsforutsetninger og hvordan de responderer på sensitive elever. Det konkluderes med at tilretteleggingen i arbeid med disse elevene ikke bare handler om å unngå overstimulering, men også om å gi rom for fordypning og kreativitet. I tillegg må det bidras til å utvikle disse barnas forståelse av sitt medfødte karaktertrekk og gi dem strategier for å takle de situasjonene som kan by på utfordringer. At læreren selv har forståelse for ulik grad av sensitivitet hos barn vil imidlertid også være en forutsetning for å kunne snakke med barn om dette, samt bidra til økt forståelse og aksept av individuelle forskjeller i temperament. Det understrekes at høysensitive barn er ulike, og tiltakene må derfor ta utgangspunkt i det enkelte barn. I lys av de mange styrkene som også karakteriserer høysensitive barn, dreier ikke tiltakene seg bare forebygging og problembehandling. Å tilrettelegge for bruk og utfoldelse av barnas sterke sider er også svært vesentlig.