| dc.description.abstract | Formålet med denne oppgaven har vært å finne ut om hvordan søskenrelasjoner kan oppleves for mennesker med utviklingshemning. Med utgangspunkt i unge voksne med Down Syndrom sine beretninger ser jeg på hva som kan kjennetegne en søskenrelasjon der et av søsknene har en utviklingshemning. På bakgrunn av dette har jeg kommet frem til problemstillingene; Hvordan tenker unge voksne med Down Syndrom tilbake på barndommen omkring det å ha et søsken? Hva kjennetegner en søskenrelasjon der det ene søskenet har Down Syndrom? Det er tidligere gjort noen få studier av søskenrelasjoner, men med et fokus på søskenet uten en funksjonsnedsettelse. Forskning der utviklingshemmede selv er informanter har aldri vært dominerende (Ellingsen, 2010). Formålet med denne studien har derfor vært todelt ved at jeg har hatt et ønske om å gi de unge voksne følelsen av medvirkning, myndiggjøring og innflytelse ved at de er delaktige i en studie som omhandler dem selv. I tillegg har jeg som nevnt forsøkt å få innblikk i hvordan det kan oppleves å ha et søsken for mennesker med Down Syndrom. Oppgaven er en kvalitativ undersøkelse med intervju som metode. Utvalget bestod av fire unge voksne med Down Syndrom. Resultatene av intervjuene ble analysert, tolket og drøftet med utgangspunkt i Kvale og Brinkmanns (2009) tre analysenivåer; selvforståelse, kritisk forståelse basert på sunn fornuft og teoretisk forståelse. Funnene som ble gjort i denne studien viser at de unge voksne har tilbragt mye tid med sine søsken. De har lekt sammen i barndommen, og opprettholder i dag kontakten ved å gjøre lystbetonte aktiviteter sammen. De har hatt få konflikter i barndommen og de setter pris på relasjonen de har hatt. Søsknene har vært lekekamerater, samtalepartnere og barnevakter. Det har vært kose-erting og småkrangling som bagatelliseres av de unge voksne. Samtidig forteller de unge voksne om opplevelser de syns er vanskelige. De sammenligner seg med sine søsken, og hva de får lov til. Det er når de sammenligner og opplever at søsken får gjøre mer enn de selv de vanskelige følelsene dukker opp. De reflekterer over at de ikke får lov til å gjøre de samme tingene som sine søsken, selv om noen er yngre enn dem selv. Til tross for at de føler seg forskjellsbehandlet i blant, beskriver de søskenrelasjonen sin som noe de aldri ville vært foruten. De er selvstendige unge voksne med en sterk sosial kapital bestående av familie, venner, kjæreste og jobb. Jeg argumenterer for at søsknene, sammen med foreldrene, kan ha bidratt til at de unge voksne har denne sterke sosiale kapitalen gjennom å ha vært med på å styrke de unge voksne sitt selvbilde fra barndommen av. Jeg argumenterer videre for at de unge voksne også har utviklet de positive egenskapene man finner at søsken av utviklingshemning utvikler. Egenskapene som beskrives i teorien er empati, toleranse og omsorg. De unge voksne trøster og blidgjør andre. De har beretninger som viser at de tar omsorgsrollen hvis de ser at noen har det vondt. Konklusjonen i denne studien er at søsknene er en ressurs for hverandre. Dette samsvarer med det Lycke (2010) sier om søskenrelasjoner der den ene har en funksjonshemning. Søsken har et dialektisk relasjonsforhold der begge parter påvirker og har en betydning for hverandre. De er en positiv støtte for hverandre i en relasjon som kjennetegnes av varme, empati og omsorg. De unge voksne ville aldri vært foruten sine søsken. De forteller at det både hadde vært kjedelig, rart og ensomt. | nor |