At vække Kjærlighed. En kulturhistorisk analyse av hugvending i et kognitivt perspektiv.

Abstract

Denne oppgaven tar for seg fenomenet hugvending, analysert i et kognitivt perspektiv. Hugvendingen er en form for kjærlighetsmagi som tar sikte på å skape en kunstig forelskelse ved å vende en annens hug til seg. Praksisen er dokumentert gjennom håndskrevne manuskripter (svartebøker) og det folkeminnemateriale som ble samlet inn i ulike deler av Norge på slutten av 1800-tallet, og i første halvdel av 1900-tallet. Disse to kildetypene, manuskripter og nedskrevne sagn, vil sammen danne grunnlaget for analysen, som igjen vil ta i bruk 149 ulike tekstutdrag fra som omhandler hugvending. Ved å benytte et bredt utvalg av kilder åpner dette for en komparativ undersøkelse, som her vil bli overført til en ritualkontekst. Målet er å identifisere de underliggende strukturene, og se hvordan disse forholder seg til både interne og eksterne rammer, i form av praktisk gjennomføring og sannsynlighet for suksess, samt hvorvidt ytre faktorers påvirkning kunne kreve spesielle hensyn. Grunnleggende for denne tolkningen er undersøkelsen av den magiske forståelsen igjennom intuitive og kontraintuitive konsepter hentet fra kognitiv teori. Dette åpner for å identifisere den magiske essens – kvintessensen, og se hvordan denne overføres på en taktisk måte ved å integrere kontaminasjon og kontakt i ritualstrukturen, samt hvordan denne strukturen i sin helhet er avgjørende for dets vellykkethet i form av å blokkere strategisk informasjon. Oppgaven som sådan er dermed også å regne som en case study, der analysen av hugvending kan ses i en bredere sammenheng av møter mellom et folkloristisk materiale og et overordnet perspektiv lånt fra kognitiv religions- og ritualteori.