Betydningen av sosial kontekst for politisk deltakelse – En test av den relative utdanningsmodellen.

Abstract

Flerfoldige studier viser at utdanning har en positiv effekt på politisk deltakelse på individnivå. Hvordan er det da mulig at økte utdanningsnivåer ikke resulterer i økt deltakelse på aggregert nivå? Et mulig svar på dette paradokset finnes i den relative utdanningsmodellen, der det fremholdes at effekten av utdanning er relativ heller enn absolutt. Utdanning fører til økt sosial status, men statusen til et enkeltindivid er betinget av utdanningsnivået i den sosiale konteksten individet befinner seg i. Jo høyere utdanningsnivå et individ har, relativt til andre i en bestemt sosial kontekst, jo høyere sosial status har individet, og jo større er sannsynligheten for at individet deltar politisk. Økt utdanningsnivå vil derfor ikke resultere i økt deltakelse, heller vil grunnlinjen for utdanningen som trengs for å opprettholde den samme relative posisjonen i en bestemt sosial kontekst økes. I denne oppgaven har jeg testet en modifisert utgave av den relative utdanningsmodellen i det norske tilfellet ved bruk av kvantitative metoder. Jeg har fremsatt en forventning om at modellen har større forklaringskraft for deltakelsesformer som er klart begrenset, i den forstand at deltakelsesformene krever samspill med demokratiske institusjoner som har begrenset kapasitet. Modellen har forklaringskraft for deltakelsesformene forsøk på å påvirke en politisk beslutning og kontakt med en politiker, men ikke for valgdeltakelse. Dermed støttes den modifiserte utgaven av modellen. I tillegg har hypotesen om at modellen har større forklaringskraft for deltakelse på lokalt nivå kontra nasjonalt nivå blitt testet for første gang, og resultatene indikerer støtte til denne hypotesen. I oppgaven har mye plass blitt viet til det grunnleggende spørsmålet om hvordan en best kan måle sosial kontekst. Jeg forventet at et mål som inkluderte både alder og geografisk plassering ville være bedre enn et mål som kun inkluderte geografisk plassering. Analysene virker å støtte også denne forventningen. Resultatene av dette studiet indikerer at effekten av utdanning er relativ heller enn absolutt for deltakelsesformer som er begrensede. Dermed finnes en løsning på paradokset for slike deltakelsesformer. For valgdeltakelse derimot, fant jeg ingen løsning. Jeg har presentert en mulig teoretisk forklaring på hvorfor valgdeltakelse ikke kan forklares av modellen, men dette endrer ikke realiteten av paradokset – derfor bør jakten på et svar ikke avsluttes.