Abstract
Hvordan har det elektriske gitar-soundet utviklet seg gjennom historien? Hvilke narrative egenskaper kan det ha, og hvilken posisjon har den elektriske gitaren i populærmusikken? Dette er spørsmål jeg belyser i denne oppgaven, med utgangspunkt i Jack Whites virke i The White Stripes. Hans gitar-sound er preget av flere musikalske stiler, men spesielt delta-blues. White mener delta-bluesartister, som for eksempel Son-House, hadde en egen evne til å formidle noe gjennom musikken. Hvordan Son-House gjorde dette, og hvordan White approprierer elementer fra hans musikk, er tema jeg ser nærmere på i denne oppgaven. Whites forbindelse med blues, gjør at han står i en tradisjon, med blant andre Keith Richards og Jimmy Page. På bakgrunn av dette har jeg valgt å se aktuelle spørsmål også i lys av disse gitaristene. Dette gjør jeg ved å foreta lesninger av deres musikk. Til dette har jeg satt sammen og benyttet en modell for metode, som er basert på relevant teori. Denne modellen er i tillegg til å være utgangspunktet for lesningene jeg gjør, også utgangspunkt for min diskusjon av sound-begrepet. Modellen består av fire musikalske parametere: lag, vokalfremføring, lydmarkører og soundbox.