Utviklingen av maktforholdet i de norske partiene mellom sentralorganisasjonen og stortingsgruppa

Abstract

Denne oppgaven beskriver utviklingen av maktforholdet i de syv etablerte norske partiene mellom sentralorganisasjonen og stortingsgruppa etter 1945. Katz og Mairs (2002) beskrivelse av utviklingen til maktforholdene i vest-europeiske partier gir en forventning om at de norske partiene har konvergert mot svakere sentralorganisasjoner og mektigere stortingsgrupper. Et historisk-institusjonalistisk perspektiv på partiers utvikling (Panebianco 1988) gir en forventning om at partienes maktforhold vil vise stor grad av stabilitet, og fravær av konvergens i form og retning partiene imellom når endring har funnet sted. Ved konseptualisering av maktforholdet tar jeg utgangspunkt i Morriss' (1987) og Dowdings (1996; 2008a; 2008b; 2012) forståelse av makt som evne. Maktforholdet i partier mellom sentralorganisasjonen og stortingsgruppa defineres som forholdet mellom partenes kapasitet til å bevirke utfall på funksjonelt viktige områder i partiet. Denne kapasiteten operasjonaliseres for hver part på tre områder: 1) Legitim autoritet til å ta beslutninger om partiets politikk, ledervalg og nominasjon, 2) representasjon i den andre partens styrende organer med slik legitim autoritet, og 3) kontroll over organisatoriske ressurser. Legitim autoritet og representasjon måles gjennom bestemmelsene i partienes vedtekter. Organisatoriske ressurser måles ved partenes inntekter. Analysen viser at det er forskjell i utviklingen til maktforholdet på de tre områdene. Innenfor legitim autoritet er partienes maktforhold preget av stor stabilitet. Innenfor representasjon er det noe hyppigere endringer i partienes maktforhold, som er ulike i form og retning. Partiene konvergerer når det gjelder forholdet mellom sentralorganisasjonen og stortingsgruppas inntekter, som utvikler seg sterkt til stortingsgruppenes fordel. Samlet kan dette indikere at partienes maktforhold har endret seg i stortingsgruppenes favør. Fremskrittspartiet utgjør et unntak, fordi partiets sentralorganisasjon gjennom vedtektenes bestemmelser innenfor legitim autoritet og representasjon har fått økt sin makt betydelig siden 1992. Dette kan veie opp for utviklingen til inntektsforholdet, som også i Fremskrittspartiet har endret seg i stortingsgruppas favør.