Å (ikke) høre til: Identitet, overlevelse og drømmen om retur blant palestinske flyktninger i Wihdat leir i Jordan.

Abstract

Denne oppgaven er basert på et fem måneder langt feltarbeid i den palestinske flyktningleiren Wihdat i Jordan, fra februar til juli 2014. Palestinere som flyktet til Jordan etter opprettelsen av Israel i 1948 fikk umiddelbart jordansk statsborgerskap. I dag utgjør palestinere over 50 % av den jordanske befolkningen. Til tross for fulle rettigheter bor nærmere 400 000 palestinere stadig i flyktningleirer i Jordan. De fleste av dem er etterkommere av palestinske bønder fra rurale strøk i Palestina. I løpet av mine fem måneder i Jordan fikk jeg nær kjennskap til hverdagslivet i Wihdat, en av de største palestinske flyktningleirene i landet. I dag bor 55 000 palestinere her, de fleste av dem er andre og tredje generasjon flyktninger. Under feltarbeidet mitt bodde jeg hos Imm Mohammad og hennes familie. Gjennom å bo i flyktningleiren lærte jeg hvordan fattigdom i høy grad er styrende for hverdagen. Videre henger fattigdom sammen arbeidsledighet blant befolkningen. Palestinere opplever diskriminering i Jordan, både i arbeids- og utdanningssektoren, noe som gjør at arbeidsledigheten er høy og graden av fattigdom likeså. I oppgaven vil jeg gjennom empiriske beskrivelser vise hvilke implikasjoner fattigdom og diskriminering har for livet til palestinerne i Wihdat. Videre ønsker jeg å forstå hvilken plass Palestina har blant palestinere i leiren og hva drømmen om retur egentlig handler om. Jeg vil undersøke hvilken rolle det internasjonale samfunnet spiller i leiren, representert ved FN-organisasjonen UNRWA. For å forstå hvordan palestinerne i Wihdat forstår seg selv er det nødvendig å se på de eksterne rammene for deres liv, og da spesielt de jordanske myndighetene og det internasjonale samfunnet: De jordanske myndighetene gjennom diskriminering og UNRWA med sin stadige tilstedeværelse i leiren. Videre vil jeg se på de interne mekanismene og praksisene palestinerne bruker for å overleve, og hvilken betydning disse har i formingen av deres identitet. Wihdat leir og palestinerne der befinner seg mellom inkludering og eksklusjon. I oppgaven min ønsker jeg å finne ut av hvordan palestinerne forstår seg selv i en slik kontekst. Hvilken plass har hjemlandet Palestina i deres liv, eller er det i virkeligheten Jordan de anser for å være deres hjemland? Hvordan er det mulig å finne mening i en absurd virkelighet som det å leve i permanent midlertidighet er?

The thesis is based on a fieldwork in the Palestinian refugee camp Wihdat in Jordan, with a duration of five months, February-July 2014. Palestinians seeking refuge in Jordan after the establishment of Israel in 1948, were given Jordan citizenships immediately. Of the Jordanian population to day, at least 50 % are Palestinians. Despite the fact that they enjoy Jordanian citizenship, about 400 000 Palestinians still live in refugee camps, most of them descendants of Palestinian farmers coming from rural areas in Palestine. During my fieldwork, I learned about the everyday life in Wihdat camp, one of the biggest refugee camps for Palestinians in Jordan, with a population of 55 000. Most of them are refugees of the third generation. During my fieldwork, I lived with Imm Mohammad and her family. By living there, I learned how poverty and unemployment are determining factors for everyday living in the camp. These factors are intertwined with the fact that Palestinians face discriminational practices in the Jordanian public sector. Through empirical descriptions, I lead a discussion on how poverty and discrimination have impacts on the lives of Palestinians in Wihdat. I seek to understand how the external factors of the Jordanian state and the international community, represented by UNRWA, have impacts on identity formation among the Palestinians of Wihdat. How do they understand themselves in the highly politicized context they are living in? What is Palestine to them, were they came from or where they are going to? Is Palestine their homeland, or is Jordan in fact were they belong? How is it possible to find meaningfulness in an absurd reality like the one(s) they live in?