Abstract
Denne avhandlingen tar for seg vokalharmoni og fonologisk u-omlyd i diplomer og runeinnskrifter fra Trøndelag ca. 1150-1310. Ved å foreta en analyse av de to fenomenene i diplomene og runeinnskriftene undersøker jeg hvordan de to dialekttrekkene kommer til uttrykk og om de samme tendensene gjør seg gjeldende i de to materialgruppene. Vokalharmoni regnes gjerne som en progressiv fjernassimilasjon, der trykksterke høye vokaler følges av de høye trykklette vokalene [i] og [u], mens de trykksterke ikke-høye vokalene følges av de ikke-høye trykklette vokalene [e] og [o]. Analysen av vokalharmoni viser at både diplomene og runeinnskriftene fra Trøndelag i hovedsak følger disse reglene for vokalharmoni. Etter de korte, lave trykksterke vokalene er distribusjonsmønsteret noe annerledes enn ved de øvrige trykksterke vokalene, og i disse formene er det hovedsakelig ingen assimilasjon. På den måten representerer dette unntak fra hovedregelen om vokalharmoni. Mønsteret etter de korte, lave vokalene følges også i stor grad i diplomene og runeinnskriftene. I runeinnskriftene er det allikevel forholdsvis flere unntak fra de antatte reglene etter de trykksterke lave vokalene, både korte og lange, enn i diplomene. På dette punktet skiller altså diplomene og runeinnskriftene seg mest fra hverandre. Forholdene rundt trykksterk /e/ er ellers kompliserte i begge materialgruppene. Fonologisk u-omlyd markeres som regel ikke i diplomene og runeinnskriftene fra Trøndelag som jeg har undersøkt, og vi finner dermed oftest skrivemåte
om /a/ før stående /u/. Tendensen er allikevel sterkest i diplomene, der vi også har flest former å ta utgangspunkt i. Runematerialet oppviser totalt få forekomster av /a/ før stående /u/, og det er derfor vanskelig å trekke sikre slutninger om disse formene. Analysene av de to språklige fenomenene tyder ellers på at det er en mulig forbindelse mellom fonologisk u-omlyd og unntakene fra vokalharmoni. I former der /a/ følges av /u/, vil i utgangspunktet både fonologisk u-omlyd og vokalharmoni kunne gjøre seg gjeldende, men siden prosessene virker i hver sin retning, synes det som om de «kjemper» om det samme virkningsfeltet. Undersøkelsene av de to materialgruppene viser at det i stor utstrekning er mulig å sammenligne diplomer og runer som språklige kilder, men at det er helt nødvendig med mange nok data. For runeinnskriftenes tilfelle vil det ofte ikke være mange nok forekomster til at det er mulig å trekke konklusjoner om formene vi finner.