"Retten til å vite - retten til å bli glemt" - Forholdet mellom Riksarkivaren og Datatilsynet 1980-2000

Abstract

Innføringen av datateknologi i Norge på 1960- og 1970-tallet brakte med seg nye utfordringer i forhold til personopplysninger som ble samlet inn, registrert, brukt og utlevert av den offentlige forvaltning og næringslivet. Det ble nødvendig med en bedre regulering av og kontroll med personopplysninger i et samfunn som var avhengig av informasjonsutveksling. Teknologien aktualiserte behovet for en bedre ivaretakelse av personvernet. Hvordan denne bruken og behandlingen av personopplysninger skulle reguleres ble innarbeidet i personregisterloven fra 1978. Den stilte blant annet krav til innsamling, bruk, oppbevaring og sletting av personopplysninger i tilknytning til manuelle og elektroniske registre. Det ble statens oppgave å forvalte denne loven gjennom opprettelsen av et tilsynsorgan- og myndighet: Datatilsynet. Datatilsynets forvaltning av personvernet i form av sletting representerte en inngripen i Riksarkivarens myndighetsområde i forhold til hva som skulle bevares av offentlig arkivmateriale for ettertiden. Denne oppgaven handler om hvordan kompetansekollisjonen mellom Riksarkivaren og Datatilsynet ble forsøkt løst, og Riksarkivarens og Datatilsynets argumentasjon om bevaring og sletting.