Vekst eller vern? Spørsmålet om utbygging av henholdsvis Veigvassdraget, Dagali-fallene og Altavassdraget i et komparativt perspektiv

Abstract

Oppgaven omhandler to store stridsspørsmål vedrørende vassdragsutbygging i norsk politikk på 1970-tallet, hvor hensikten er å forklare hvorfor regjeringen Nordli (AP) valgte å verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, men bytte ut Alta- Kautokeinovassdraget. Oppgaven tar utgangspunkt i den vekst- og vernproblematikken som preget Arbeiderpartiet fra midten av 1970-tallet. Slagordet «vekst og vern» stod sentralt i partiets arbeidsprogram for perioden 1974-1977, og skulle blant annet være en rettesnor for partiets økonomiske politikk, hvor ambisjonen var å balansere de ulike vekst- og vernehensynene. Men til tross for at Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, og at miljøspørsmål for alvor kom inn i det politiske bildet på 1970-tallet, sto kraftsosialistene og utbyggerinteressene fremdeles sterkt internt i Arbeiderpartiet. Med dette slagordet la partiet opp til en politikk som skulle komme til å skape turbulens og konflikt, både internt og eksternt. På regjeringsnivå ble interessekonflikten særlig merkbar mellom Miljøverndepartementet og Industridepartementet (fra 1978 Olje- og energidepartementet). Oppgaven undersøker Arbeiderpartiets arbeid med og politiske holdning til disse sakene. Sentrale spørsmål oppgaven undersøker er: Hvorfor ble det vern av Hardangervidda - og dermed ingen utbygging av Veigvassdraget og Dagali-fallene, mens det ble utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget? Hvilke hensyn lå bak disse beslutningene? I hvilken grad ble Arbeiderpartiet påvirket av de ulike folkeaksjonene og miljøorganisasjonene? Hvilken betydning fikk den (omtrent) samtidige planprosessen for å opprette en nasjonalpark på Hardangervidda for behandlingen av utbyggingsplanene for Veig og Dagali? Hvilken betydning fikk de ulike faglige uttalelsene? Oppgavens redegjørelse av Hardangervidda - og Alta-sakene munner ut i en komparativ analyse, hvor blant annet de ovenstående spørsmålene blir diskutert. Oppgavens funn tyder på at verneviljen i Arbeiderpartiet var langt større i Hardangervidda-saken enn den var i Alta-saken, hvor det fantes mer tungtveiende argumenter for en kraftutbygging. Kraftsosialistene sto på 1970-tallet fremdeles sterkt i partiet. Til tross for slagordet «vekst og vern» måtte verneinteressene og Miljøverndepartementet kjempe en hard kamp for at miljøvern skulle veie like tungt eller tyngre enn hensynet til fremtidige kraftbehov og arbeidsplasser. Mye tyder på at da regjeringen Nordli valgte å opprette Hardangervidda nasjonalpark, og dermed verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, var det ikke lenger politisk rom for Miljøverndepartementet og verneinteressene i partiet til å stanse flere store vannkraftutbyggingssaker i den inneværende stortingsperioden.