| dc.description.abstract | Mange steder i Norge var det drosjeeiere, begravelsesbyråer, bilbergingsfirmaer etc. som også utførte ambulanseoppdrag, i tillegg til fylkeskommunene. Helt frem til i dag har ambulanseoppdrag til dels vært utført av personell uten formell utdanning. Først på 1960-tallet begynte det å bli interesse i det medisinske fagmiljøet for hvordan pasientene ble behandlet før de ankom sykehus, og man erkjente at ambulansepersonellet trengte mer kompetanse for å kunne gi nødvendig behandling. Alle komiteer som siden 1963 har vært nedsatt for å se på den offentlige utdanningen av ambulansepersonell har kommet til den samme konklusjon, at ambulansesjåfører trenger mer og bedre utdanning. Bakgrunnen for dette er at det har tatt lang tid før tiltak har blitt iverksatt eller at de tiltak som har blitt gjennomført ikke har vært omfattende nok. Resultatet av denne praksisen er at man hele tiden har ligget på etterskudd hva gjelder nasjonale, offentlige utdanningstiltak for ambulansepersonell og at det har oppstått et gap mellom eksisterende kompetanse og pasientenes behov. Dette førte til at mange ambulansetjenester startet sine egne etatsinterne utdanninger som ofte var forskjellig bygget opp. Det var ikke noe samarbeid mellom sykehusene om denne utdanningen, og utdanningen gjaldt derfor bare for den enkelte ambulansetjeneste. Skulle en ambulansesjåfør begynne å jobbe ved en annen ambulansetjeneste enn den han eller hun hadde fått utdannelsen ved, måtte vedkommende gå igjennom også den utdanningen eller det kurset de hadde der. Disse forskjellene i utdanningen førte også til at tilbudet til befolkningen ble ulikt i de forskjellige fylkene i Norge. Først i 1996 ble det vedtatt en nasjonal lærerplan om utdanning av ambulansepersonell i den videregående skole, under lov av 23. mai 1980 nr. 13 om fagopplæring i arbeidslivet, og fra 2005 har det vært et krav at minst ett av personellet på en ambulanse skulle ha tatt denne utdanning, og inneha fagbrev som ambulansearbeider. Etter dette er det opprettet en ettårig videreutdanning etter fagbrev på høgskolenivå, men uten at denne er et krav for dem som skal arbeide i ambulansetjenesten og uten finansiering fra staten. Det er også etablert en bachelorutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus innen prehospitalt arbeid, samt et masterstudium i prehospital akuttmedisin ved Universitetet i Stavanger. Begge disse utdanningene har kommet i gang etter initiativ fra faggruppene selv og er fortsatt ikke utdanninger som personell på ambulansene må ha. Dagens videreutdanning på høgskolenivå er kommersiell, ved at det er helseforetakene eller den enkelte ansatte som må betale den. Dette har ført til at det ikke er blitt faglig likhet i bemanningen av ambulansetjenestene i Norge. På grunn av dagens utdanningsnivå i ambulansetjenestene, er det egne forskrifter med krav til hvordan ambulansene skal bemannes og hvilken kompetanse de som bemanner ambulansene skal ha. Dette finner vi ikke igjen ellers i helsetjenesten. En av grunnene til at det er slik er at det ikke finnes et fagmiljø som definerer innhold og krav til tjenesten ut fra kunnskap og forskning. Ambulansepersonell vil ha behov for betydelig økt kompetanse i årene som kommer for å møte den medisinske utviklingen og ikke minst de utfordringer som samfunnet og helsevesenet ellers står overfor. Det er et tankekors at en av de yrkesgruppene som sannsynligvis jobber mest selvstendig av alle i helsevesenet, og med alle pasientkategorier, ikke skal få en kompetanseheving som står i samsvar med de beslutninger de må ta og de tiltak som de må iverksette, ofte under svært krevende forhold. Annet helsepersonell som foretar selvstendige vurderinger av pasienter og gir pasientbehandling, har i dag en utdanning på minimum bachelornivå. | nor |