| dc.description.abstract | I § 1 i dyrevelferdsloven står det at «formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr». Videre i § 3 beskrives det at «dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Hvordan «god dyrevelferd», «egenverdi» og «unødige påkjenninger og belastninger» skal tolkes, er ikke tydelig. Med utgangspunkt i disse paragrafene belyser oppgaven hvilken dyrevelferd som fremmes i industrielle husdyrhold. Oppgaven undersøker hvilken dyrevelferd som forvaltes gjennom dyrevelferdsloven for gris og kylling, samt bønders syn på dyrevelferd i industrielt husdyrhold. Det empiriske grunnlaget for oppgaven består av seks intervjuer med veterinærer i Mattilsynet og fire intervjuer med bønder som driver industrielle husdyrholdvirksomheter. I oppgaven har jeg drøftet hvordan veterinærene forvalter dyrevelferdsloven og hvilken dyrevelferdsforståelse de har på industrielle husdyrhold. Jeg har også diskutert bøndenes forståelse av dyrevelferdsloven og dyrevelferd. Ved å observere forvaltningen av dyrevelferdsloven, og ved å analysere lovforarbeidene forut for dyrevelferdsloven gis et større innblikk i hvordan dyrevelferdsloven virker i teori og praksis. Jeg har observert gris- og kyllingholdvirksomheter for å få kunnskap om hvordan slike industrielle husdyrhold drives og hvordan disse dyrene lever. De teoretiske perspektivene som er brukt i oppgaven er knyttet til kriminologisk, rettssosiologisk og sosiologisk forskning. I oppgaven tar jeg utgangspunkt i en kritisk kriminologisk tradisjon, hvor grønn kriminologi med teorier om spesiesisme (artsdiskriminering) og rettigheter er sentrale. Utover dette benyttes teorier om sosial kontroll, habitus, nøytraliseringsteknikker og kulturelle benektelser. Teoriutvalget utdyper sammen med feltarbeid, intervjuer og offentlige dokumenter, hvordan og hvorfor dyrevelferdsloven forvaltes slik den gjør, hvorfor det er ulike tolkninger av dyrevelferd i industrielle husdyrhold og hva forskjellene består i. Gjennom forvaltningen av dyrevelferdsloven forholder veterinærene seg til internasjonale, nasjonale og lokale føringer, samt utøves faglig skjønn. Sammen skaper disse både muligheter og begrensninger for kontrollutførelsen i husdyrholdet. Veterinærenes fokus under kontroll er på fysiske innretninger i husdyrholdet, dyrenes fysiologi og bøndenes dokumentering. Dermed er det flere viktige deler av husdyrholdet som ikke kontrolleres; husdyrenes følelser og naturlige atferdsbehov, samt bøndenes behandling av dyrene i det daglige. Veterinærene utøver dermed et begrenset blikk i industrielle husdyrhold. Hvordan loven virker, avhenger også av bøndenes holdninger og handlinger i husdyrholdet. Bøndenes mottakelse av lovverket er medvirkende for dyrevelferdslovens virkning. «God dyrevelferd» og dyrenes «egenverdi» i dyrevelferdsloven er normative formuleringer. Dette er i tråd med den økonomiske logikken som vant fram i lovforarbeidene forut for dyrevelferdsloven. Således veies økonomi og dyrevelferd opp mot hverandre. Ifølge informantene begrenses dyrevelferden i husdyrholdet, selv om informantene påpeker at god dyrevelferd fremmes. Bøndene hevder at god velferd er oppnådd når dyrene får mat og vann, samt når dyrene har god helse. Veterinærene har en bredere forståelse av dyrevelferd enn bøndene. Likevel må den i praksis avveies mot næringens økonomiske formål i å bruke dyr. De industrielle husdyrholdvirksomhetene setter rammer for hvilken dyrevelferd som er mulig å oppnå. Egenverdi slik det vanligvis forstås, betyr at dyr er mål i seg selv, og ikke skal ofres for andres interesser. Forvaltningen av loven og slik husdyrholdet drives, viser at dyrs egenverdi har symbolsk funksjon, men liten praktisk verdi. Dyr skal ikke beskyttes mot nødvendige lidelser, men «beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Husdyr anses ikke som ofre eller lidende, når de påføres nødvendige smerter i industrielle husdyrhold. Deres nødvendige lidelse er i tråd med dyrevelferden som fremmes av veterinærene og bøndene. Ifølge informantene er måten virksomhetene drives på et kollektivt ansvar. Bøndenes reelle valgmuligheter hva det angår husdyrhold, påvirkes av økonomiske, politiske og sosiale føringer på internasjonalt og nasjonalt nivå. Samtidig har bøndenes også et individuelt ansvar. Bøndene og veterinærene tar ikke innover seg husdyrenes nødvendige lidelser. Dette kommer av at lidelsene normaliseres og støttes av sterke økonomiske interesser. Husdyrene er først og fremst ofre i dyretragedier. Dyretragedier viser som regel til vanskjøtsel av dyr. Dette anser informantene som avvikende handlinger, og slike handlinger fører ofte til at veterinærene sanksjonerer dyreeier. Bøndene betegner også andre lands husdyrhold som avvikende, i den grad de har regelverk som tillater mer medisinbruk og dyrelidelser. Bøndene sammenligner seg med avvikende bønder, andre lands husdyrhold samt dyreverneres dyrevelferdsforståelse, og dette bidrar til å normalisere bøndenes industrielle husdyrhold: den gode dyrevelferden som «vi» fremmer. Dyreverneres dyrevelferdsforståelser er alternative tolkninger av husdyrholdet. De har en annen tolkning av dyrevelferdsloven, og ønsker å tilegne husdyr rettigheter. Dermed blir dyrevelferd en problematisk verdi, ettersom dyrevelferden som fremmes i industrielle husdyrhold tilegner gris og kylling lav moralsk status. De er produsenter, hvis formål med livet er å bli mat. Dyrenes lave moralske status legitimeres gjennom tolkninger av dyrevelferdslov, kristendom, enkelte filosofer og læres via menneskers sosialiseringsprosess. | nor |