| dc.description.abstract | Høsten 2013 samarbeidet blant andre Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM), Kripos og Bergen Arkitekthøgskole (BAS) om et masterkurs i arkitektur. Kurset skulle behandle krysningspunkter mellom arkitektur og samfunnssikkerhet, arkitekturens møte med nye sikkerhetsutfordringer og fokusere på byen som arena for forhandling mellom sikkerhet og frihet. I medieomtalen het det at arkitektstudentene skulle lære å tenke sikkerhet allerede ved tegnebrettet. For at studentene skulle kunne tenke sikkerhet ville dette innebære en viss felles forståelse av hva det betyr å gjøre nettopp dette. Denne oppgaven er en governmentalityinspirert, diskursanalytisk fundert undersøkelse av forståelser av risiko, sikkerhet og problemområder slik de fremstår i transkriberte lydopptak av forelesninger og diskusjoner mellom PST, NSM, Kripos og studentene i løpet av en seminardag. Sentrale spørsmål til empirien er: a)Hvordan konstrueres risiko, sikkerhet og problemområder i samarbeidet mellom PST, NSM, Kripos og arkitektstudentene? I undersøkelsen av dette leses materialet langs følgende dimensjoner: 1)problemdefinisjoner og løsningsrepertoar 2) aktørbilder 3) syn på eierskap og ansvar 4) objekt og bymiljø - sted, skala og forhold til byen 5) hindringer, håp og allierte – ideelle løsninger b) Hva skjer i møtet mellom politiet og arkitektur som fagfelt når studentene inviteres til å omsette risikotenkning og sikkerhetslogikk i arbeid med å skape bygninger og miljøer? c)Er det uenighet om hvordan en skal forstå begrepene risiko og sikkerhet? Finnes det en dominant diskurs innenfor samarbeidet? Og i den grad de ulike forståelsene brukes som handlingsbasis: Hvilke sosiale følger vil de kunne få? Hovedfunn inkluderer et instrumentelt risikobegrep hvor risiko snakkes om som en størrelse man kan minimere, flytte og håndtere gjennom et repertoar av modeller og strategier, og et varepreget, ikke-sosialt sikkerhetsbegrep knyttet til rikets sikkerhet gjennom enkeltobjekter av spesiell betydning. Dette blikket på sikkerhet behandler ikke sosialt liv i byen eller enkeltmenneskers liv som meningsbærende enheter, men synes å operere med en skala fra enkeltobjekt til nasjon. Vare- eller objektpreget kommer hovedsakelig til uttrykk i referanser til sikkerhet som noe som må selges inn hos beslutningstakere, men også gjennom eksempler hvor sikkerhet opptrer synekdokisk med situasjonelle forebyggingsgrep og teknologier, deriblant barrierer, overvåkningsutstyr og materialer som motstår eller absorberer trykk. Dette diskuteres i lys av teori om sikkerhet som aktivitet eller praksis i motsetning til sikkerhet som tilstand hos Zedner og Valverde, og det instrumentelle risikobegrepet diskuteres opp mot et refleksivt, sosialkonstruktivistisk perspektiv på risiko hos blant andre Beck. Situasjonell forebygging fremheves som en mulig løsning på mange ulike problemer, fra tradisjonelt definert gatekriminalitet og ordensproblemer som salg av illegale stoffer, overfallsvoldtekt, innbrudd og organisert vinningskriminalitet, til trusler mot rikets sikkerhet som terrorangrep, sabotasje og spionasje. Det trer frem en skillelinje mellom en diskurs om generell kriminalitetsforebygging og en rikets sikkerhet-diskurs som delvis korresponderer med organisasjonstilhørighet og yrkesbakgrunn, men også blandes flere steder. Situasjonell forebygging knyttes i større grad enn sosial forebygging til sted, her byen, og tross denne felles forankringen er det svært ulike byer som trer frem i rikets sikkerhet-diskursen, kriminalitetsforebyggingsdiskursen og urbanismediskursen som tidvis kommer fram i diskusjonene. Dette leses opp mot et byrom som ikke bare består av offentlig, privat og halvoffentlig rom, men også enkeltområder av spesiell nasjonal betydning. Med en problemdefinisjon følger også et blikk på aktøren og dennes motivasjon og rasjonalitet, hvem som personifiserer trusselen vi må beskytte oss mot, og hva dette vi trer frem som. Bildene av trusselaktøren fremstår som motsetningsfylte: preget av kost-nytterasjonalitet, profesjonell, farlig, med kapasiteten til spesialstyrker, drevet av overbevisning, men også som lettpåvirkelig ungdom, motivert av forsørgeransvar, mot et bakteppe av sosial nød. Disse motsetningene drøftes i lys av politisosiologisk teori opp mot ansvarsområder og problemdefinisjoner hos aktørene. En annen hovedtendens er de ulike nivåene problemer og løsninger plasseres på: Hos Kripos ses økning i organisert vinningskriminalitet i sammenheng med økt mobilitet og makroøkonomiske endringer i Europa, mens løsninger representeres ved bedriftseiere som ansvarliggjorte voktere for egne objekter og arkitektstudentenes forebyggingskunnskap. I kontrast kontekstueres trusselbildene lite hos PST og NSM – situasjonell forebygging fremheves som viktig nettopp fordi den sikkerhetspolitiske situasjonen kan endre seg raskt. Slik tegnes et bilde av situasjonell forebygging som lokale forsøk på å gjøre stor, diffus risiko styrbar – og på å håndtere følger av komplekse problemstillinger som ikke begrenses av nasjonalstatens grenser. Kurset forstås selv som et sikkerhetsprosjekt, hvor studentene blir forsøkt skrevet inn i et vi som må tenke på sikkerhet, definert i motsetning til å ignorere risiko, og en oppfattet uvitenhet og treghet blant beslutningstakere til å formulere sikkerhetsambisjoner og bruke penger på sikkerhetsløsninger. Mer eller mindre uttalte appeller til studentene forstås i lys av subjektiveringsbegrepet i governmentalitylitteraturen, likeledes pliktaspektet som aktiveres ved risikokunnskap. Seminaret ses som et privat-offentlig samarbeid om til dels høypolisiære problemstillinger, og sammen med en problematisering av en flertydig sikkerhetsrådgiverrolle diskuteres det hvorvidt PST får en spesiell posisjon innenfor slike samarbeidsprosjekter, i lys av sine brede mandater og definisjonsmakt i trusselvurderinger basert på til dels skjulte kilder og metoder. | nor |