Abstract
Denne studien retter fokus på ektefeller til personer med demenssykdom i tidlig sykdomsfase, deres erfaringer og behov i den livssituasjonen de er i, knyttet til implementeringen av et skrivetiltak, basert på ekspressiv skriving som metode. Det eksisterer lite forskning om pårørendes opplevelse av den tidligste sykdomsfasen, og hvordan man kan legge til rette for en best mulig tilpasning og mestring for denne målgruppen. Andre studier har vist at tidlige intervensjoner og tiltak, særlig for å styrke pårørendes muligheter for å leve opp til forventninger og idealer om egen mestring, er viktig for å fremme en bedre tilpasning i det videre sykdomsforløpet. Dette masterprosjektet har tatt for seg hvordan ektefeller kan nyttiggjøre seg ekspressiv skriving i en tidlig sykdomsfase. Sju deltakere ble inkludert i studien, hvorav fem gjennomførte skriveopplegget på fire uker. Semistrukturerte intervjuer ble gjennomført både før og etter, og oppfølging foregikk over telefon i løpet av perioden. For å svare på hvordan ektefellene har nyttiggjort seg tiltaket har jeg først undersøkt kjennetegn ved konteksten som tiltaket skal inn i, for så å se på hvordan deltakerne har tatt i bruk skrivetiltaket sett i sammenheng med den enkeltes hverdagsutfordringer, og videre hvilken verdi deltakerne selv har tillagt tiltaket. Resultatene viser at ekspressiv skriving kan være et nyttig verktøy for denne målgruppen, særlig knyttet til å gi 1) økt innsikt i og forståelse av egen rolle og håndtering av livssituasjon, 2) en arena for utblåsning, 3) oversikt og perspektiv på egne bekymringer, og 4) en lavere terskel for å snakke om problemer og hendelser med andre. Gjennomgående rapporteres en økt tro på egen mestring og evne til å påvirke og håndtere situasjoner.