Politisk nytenkning i møte med den nye innvandringen - En idéanalyse av to sosialdemokratiske partier

Abstract

Sosialdemokratiets møte med nye sosiale rammevilkår danner det tematiske bakteppet i denne analysen. Med en ideanalytisk tilnærming har jeg studert hvordan de sosialdemokratiske partiene i Norge og Sverige har argumentert i debatter om statsborgerskap på 2000-tallet. Arbeiderpartiet (Ap) og Socialdemokraterna (SAP) inntok svært ulike standpunkter da Norge og Sverige reformerte sine statsborgerskapslover i henholdsvis 2001 og 2005. Mens Ap representerer en innstramningslinje, har SAP lagt seg på en liberaliseringslinje. Dette kommer til uttrykk i Aps betoning av språklige naturaliseringskriterier på den ene siden, og Socialdemokraternas aksept av dobbelt statsborgerskap på den andre. Dette kan ses i lys av et større mønster der partiene i økende grad fra 70-tallet har konkludert forskjellig i spørsmål som omhandler innvandring og innvandrere. Dette er interessant i lys av Ap og SAP som tradisjonelt svært like søsterpartier, og med tanke på det utstrakte statsborgerrettslige samarbeidet mellom Norge og Sverige gjennom størstedelen av 1900-tallet. En ambisjon i denne oppgaven har vært å identifisere hvordan partiene forvalter sin felles idetradisjon i lys av disse spørsmålene. Jeg argumenterer for at partiene – i sine fortolkninger av innvandringsrelaterte utfordringer – definerte det overordnete sosialdemokratiske målet om sosial rettferdighet ulikt. Arbeiderpartiet lente seg på et tradisjonelt perspektiv der sosioøkonomisk status representerer den mest sentrale og relevante sosiale inndelingen i samfunnet. Et hovedproblem for Ap var at innvandrere mangler språklige verktøy og økonomiske ressurser. Foruten å utgjøre en trussel mot velferdssystemets moralske og økonomiske bærekraft, fryktet man at dette gjør innvandrere passive og mer utsatt for utnytting og sosial marginalisering. Partiets strategi, slik den fremtrer i debattene om språkkrav, kan tolkes som en forlengelse av den paternalistiske sosialdemokratiske metoden for samfunnsendring. Et sentralt politisk mål var – med språkkrav som et virkemiddel – å effektivisere innvandrernes sosioøkonomiske integrasjon gjennom økt statlig kontroll. Til sammenligning er SAP av den oppfatning at politikken må innrettes mot konflikt og urettferdighet som er betinget av etniske og kulturelle rangordningsnormer. Et hovedproblem for SAP var migrantenes sårbare identitet i deres møte med diskriminering og rasisme. Foruten å representere et hinder for individenes integrasjon i samfunnet, vurderte SAP dette som et moralsk problem for Sverige som samfunn. Partiets argumentasjon har ideologisk forankring i den sosialdemokratiske folkhemsvisjonen og i det sosialdemokratiske normative grunnsyn. Partiets liberale tolkning av prinsippet om dobbelt statsborgerskap kan forstås som en institusjonalisering av retten til tilhørighet for migranter. Til slutt i oppgaven posisjonerte jeg partiene i lys av etablerte perspektiver på statsborgerskap. Dette dannet utgangspunktet for en diskusjon av mulige forklaringer på partienes ulike politiske veivalg. Jeg lanserte partienes holdning til kollektiv nasjonal frihet som en potensiell nøkkelvariabel i søket etter den politiske divergensens ideologiske røtter – et meningsavvik som antagelig kan spores til partienes virke i land med til dels svært ulike historiske erfaringer og nasjonsbyggingsprosesser. Det er grunn til å anta at nasjonsforståelsene påvirker partienes holdning til nasjonalstatlige prinsipper og til statsborgerskapets funksjon. Samtidig synes de ulike nasjonsforståelsene å harmonere ulikt med partienes felles idetradisjon, og med rådende ideer og ideologiske strømninger felles for den vestlige verden.