| dc.description.abstract | Bakgrunn: Med stadig økende krav til dokumentert effekt av psykologisk behandling, er det særlig de siste årene utviklet flere typer feedback-verktøy i et forsøk på å møte dette behovet og å kunne forbedre behandlingsprosess og terapiutfall. Hovedvekten av forskningen som foreligger på området har opphav fra en mer medisinsk tankegang, og den psykodynamisk orienterte terapikulturen har vært kritisk til mye av forskningen og verktøyene som har vært lansert. Formål: Oppgaven forsøker å undersøke feedback-litteraturen, med hovedvekt på bruk av feedback i behandling av barn og unge. Først blir «endring» gjennom psykoterapi og målbarhet av slik endring diskutert. Deretter blir det gjort rede for generell forskning rundt pasientfeedback, rasjonale for å bruke feedback-verktøy, effekt av å bruke feedback, og status på feltet i dag. Videre blir utfordringer ved bruk av feedback-verktøy drøftet, særlig fra et psykodynamisk perspektiv, før oppgaven fokuserer videre på feedback i psykolgisk behandling av barn og unge. Her blir HETA (The Hopes and Expectations for Treatment Approach; Urwin, 2009) trukket frem som en type feedback-verktøy utviklet for bruk med nettopp barn og unge. Dette verktøyet springer ut fra et psykodynamisk miljø (Tavistock klinikken i London, England) og har derfor en alternativ utforming i tråd med en slik tenkning. Oppgaven forsøker å belyse hva HETA kan bidra med på feltet og hva som er fordeler og ulemper ved å benytte verktøyet. Behandlere med kjennskap til HETA er intervjuet rundt ulike aspekter ved verktøyet, og deres erfaringer er presentert og videre drøftet opp mot relevant forskning. Metode: Undertegnede har gjennomført semistrukturert intervju med 4 behandlere fra en poliklinikk for barn og unge på Østlandet. Intervjuene er transkribert og videre analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk analyse (Smith, Flowers, & Larkin, 2009). Resultater: Resultatene fra de kvalitative analysene av intervjumaterialet indikerer at HETA har positive egenskaper blant annet ved at det (1) bidrar til tydelighet i kommunikasjonen mellom foreldre, terapeut og barn, (2) det virker klargjørende for partenes forventning til behandling og mål for behandling, og i tillegg ser det ut til at (3) det «presser» terapeuten til å være mer konkret, noe behandlerne opplever som positivt. Det er noe mer uenighet om hvorvidt behandlerne opplever HETA som et tilstrekkelig fleksibelt og åpent verktøy, og hvorvidt de opplever det som generelt nyttig eller ikke. Konklusjon: HETA ser ut til å inneha egenskaper som fremmer terapeutisk fokus og konkretisering av terapiprosessen fra terapeutens side, fremmer tydelig kommunikasjon for alle parter og ikke minst styrker alliansen med både pasienter og foreldre. Det er også indikasjoner for at HETA kan være et verktøy som er egnet for å kunne måle endring og terapeutisk utfall. Gjennomgangen av litteraturen og intervjuene tydeliggjør også enkelte begrensninger ved HETA. Verktøyet kan kritiseres for å ikke være utformet slik at det er egnet for alle typer terapier med barn og unge, men passer mer med psykodynamisk tenkning, og opplevd utbytte kan følgelig variere med terapeutens teoretisk orientering. Viktigheten av bruk av feedback-verktøy i behandling av barn og unge drøftes, og avslutningsvis belyses mulige implikasjoner av resultatene og hvorvidt HETA ser ut til å bidra med noe nytt som andre feedback-skjema ikke har. | nor |