| dc.description.abstract | Forfatter: Hanne Torvund Minde Tittel: Terrorangrepet på Utøya 22. juli: En studie av sammenhengen mellom ungdoms traumenarrativer og psykisk helse Veiledere: Tine K. Jensen og Gertud Sofie Hafstad Bakgrunn: Den 22. juli 2011 ble Norge utsatt for de alvorligste terrorhandlingene i fredstid. Majoriteten av terrorens ofre var politisk aktiv ungdom, som befant seg på leir på Utøya. Det å være utsatt for en traumeopplevelse kan ha store konsekvenser for psykisk helse. Omfattende forskning viser at det er en sammenheng mellom det å fortelle om traumatiske opplevelser, og bedre psykisk helse. Utover dette indikerer studier at ikke bare det å fortelle, men også måten en traumenarrativ konstrueres og organiseres på, er av helsemessig betydning. Imidlertid vet vi fortsatt relativt lite om hvordan traumenarrativen er relatert til posttraumatisk stress hos ungdom, og hvilke aspekter ved narrativen som er av størst betydning for psykisk helse. Formålet med studien er å få mer kunnskap om dette, og undersøke hvorvidt det finnes forskjeller i innhold og struktur i narrativene til ungdom, avhengig av grad av posttraumatisk stresskåre. Økt kunnskap om dette kan tenkes å bidra til og identifisere ungdom som har narrativer som i liten grad bidrar til meningsskaping, og som kan gjøre dem mer sårbare for å opprettholde- eller utvikle posttraumatisk stress etter traumer. Metode: Datamaterialet er hentet fra det pågående prosjektet Terrorangrepet. Opplevelser og reaksjoner hos de som overlevde på Utøya , i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Studiens utvalg består av 12 ungdommer, og studien tar utgangspunkt i deres narrativer om opplevelsene fra terroraksjonen, og en kartlegging av posttraumatisk stresslidelse. En innholdsanalyse ble benyttet for å undersøke indre fokus, ytre fokus, organiserte tanker, fragmentering, og lengde i narrativene. Resultater: Resultatene viser at det er en sammenheng mellom måten ungdom konstruerer en traumenarrativ og psykisk helse – i form av posttraumatisk stresskåre. Ungdom som hadde lav skåre, hadde i større grad et indre fokus i sine narrativer, og fortalte mer om hva de tenkte og følte om traumeopplevelsen, enn ungdom med høy skåre. Narrativene til de med lav skåre inneholdt også en større grad av organiserte tanker, som kan indikere et forsøk på forståelse og meningsskaping etter at man har gjennomlevd en ekstremt belastende situasjon. Ungdom med høy skåre hadde i større grad et ytre fokus, og fortalte mer om ytre detaljer, som handling og dialog, enn de med lav skåre. Det var ingen forskjell mellom de to gruppene - med høy og lav symptomskåre - på fragmentering og narrativ lengde. Konklusjon: På bakgrunn av studiens funn kan det se ut som om det å fortelle en organisert narrativ som i stor grad gjenspeiler et indre fokus hos individet, kan bidra til forståelse og meningsskaping for traumeutsatt ungdom. Studien er dermed med på å belyse betydningen av at ungdom etter traumeopplevelser hjelpes til å arbeide med traumenarrativen, og organiserer- og utvider den til å inkludere tanker og følelser om hendelsen. Dette er i tråd med- og støtter opp under anbefalte, evidensbaserte terapiformer. | nor |