| dc.description.abstract | For at pengepolitikken skal få gjennomslag til realøkonomien er det avgjørende at styringsrenten påvirker andre renter i økonomien. Risikopåslaget i pengemarkedsrentene er definert som differansen mellom renten og forventet styringsrente over løpetiden. Endringer i risikopåslagene kan forstyrre transmikasjonsmekanismen, og dermed også pengepolitikkens gjennomslag til realøkonomien. Derfor er det viktig å forstå hva som påvirker dem. Denne oppgaven undersøker hva som påvirker risikopåslaget i tremåneders Nibor. Nibor er den viktigste pengemarkedsrenten vi har i Norge, da den benyttes som referanse for mange typer finansielle kontrakter. Utgangspunktet for den empiriske analysen er en teoretisk modell som viser sammenhengen mellom Nibor-påslaget og risikopåslag i andre land. Jeg viser at Nibor-påslaget teoretisk sett kan skrives som summen av risikopåslaget i den europeiske dollarrenten Kliem og OIS-basisen mellom dollar og kroner. OIS-basisen kan sees på som en relativ likviditetspremie mellom valutaene. I den empiriske analysen undersøkes det hvor tett denne sammenhengen holder ved hjelp av regresjonsanalyse. Jeg finner at det ikke er et perfekt en-til-en-forhold mellom Nibor-påslaget, Kliem-påslaget og OIS-basisen. Kliem-påslaget og OIS-basisen forklarer imidlertid svært mye av variasjonen i Nibor-påslaget. Jeg undersøker også om risikopåslaget i Nibor blir justert etter nivået på motpartsrisiko i det norske banksystemet. For perioden 2007 til 2011 finner jeg at økt motpartsrisiko i det norske banksystemet ga økt Nibor-påslag. For perioden etter 2011 finner jeg ikke noen slik sammenheng. Videre ser jeg på hvilke økonomiske faktorer som påvirker Nibor-påslaget. Jeg finner at usikkerhet i europeisk økonomi har stor betydning. Økt usikkerhet kan slå inn i Nibor-påslaget på flere måter, enten ved at kredittpremien i Kliem-renten øker, ved at likviditetspremien i Kliem-renten øker, eller ved at etterspørselen etter kroner relativt til dollar påvirkes på andre måter. Likviditetspremien og relative etterspørselseffekter slår inn i OIS-basisen mellom kroner og dollar gjennom valutamarkedet. Sistnevnte effekter kan ha både dempende og forsterkende effekter på Nibor-påslaget. I tillegg undersøker jeg effekten av likviditet i banksystemet. Jeg finner ikke noen effekt på risikopåslaget av total likviditet i banksystemet. Strukturell likviditet har imidlertid betydning for påslaget. Høyere nivå på strukturell likviditet gir lavere risikopåslag. Endringer i strukturell likviditet kan gi svingninger i Nibor-påslaget på 13 basispunkter over et år. Jeg identifiserer to mulige kanaler strukturell likviditet kan virke gjennom. Den første kanalen er usikkerhet for bankene rundt Norges Banks auksjoner. Den andre kanalen er gjennom bankenes innestående på konto i Norges Bank før omfordeling av reserver i interbankmarkedet, som vi omtaler som bankenes balanse. Til sist i oppgaven forklarer jeg også hvordan kvantitative lettelser i Europa påvirker Nibor-påslaget. Kliem-renten er basert på den europeiske interbankrenten Euribor. Aktivakjøp av den europeiske sentralbanken gjør det lettere å skaffe kreditt i euro, og dette presser den relative likviditetspremien mellom euro og dollar oppover. Dette gir økt risikopåslag i Kliem-renten, som videre slår inn i Nibor-påslaget. For sentralbanken kan det være nyttig å ha oversikt over disse faktorene. Endringer i påslaget som følge av likviditetssituasjonen i kroner, vil antagelig best motvirkes ved tiltak gjennom likviditetspolitikken. Hvis effekten kommer annet steds fra, kan styringsrenten være et bedre virkemiddel. For aktører som bruker Nibor som referanserente og som dermed kan være økonomisk eksponert mot den, er det også viktig å forstå hvilke risikofaktorer de egentlig står overfor. | en_US |