| dc.description.abstract | En stadig eldre befolkning trekkes ofte frem som en av de viktigste utfordringene for offentlige finanser de neste tiårene (Holmøy, Kjelvik og Strøm, 2014). Mens økningen i antall eldre i dag i stor grad kommer av variasjoner i fødselstall i tidligere perioder, vil økningen i levealder ha større betydning i et mer langsiktig perspektiv (Finansdepartementet, 2012). Jeg benytter en enkel modell for å studere stiliserte effekter av økt levealder på offentlige finanser frem til år 2100. All befolkningsvekst og endring i alderssammensetning skjer som følge av økning i levealder. Effektene som studeres virker gjennom arbeidsmarkedstilpasninger som følge av økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, samt gjennom økning i den demografiske forsørgerbyrden, da andel eldre per yrkesaktiv i befolkningen øker. Spesielt ser jeg på potensielle effekter av tilpasningen som kreves i befolkningens arbeids- og utdanningsmønster for å dekke et stadig økende bemanningsbehov i helse- og omsorgssektoren. Denne effekten er ikke tidligere inkludert i Statistisk sentralbyrås fremskrivninger av offentlige finanser. Beregninger med den enkle modellen, gir en reduksjon i offentlige utgifter til høyere utdanning, som følge av en vridning mot helse- og omsorgsutdanning, fra mer langvarige utdanninger. Sammenlignet med økningen i helse- og omsorgsutgifter og pensjonsutgifter, er denne reduksjonen imidlertid relativt begrenset. Isolert sett kan utelatelse av variasjoner i progresjon mellom utdanninger i modellen bidra til en lavere modellert besparelse i utdanningssektoren enn hva som er realistisk. Samtidig bidrar sannsynligvis modellens forutsetninger om at hele bemanningsbehovet dekkes i det innenlandske arbeidsmarkedet, og videre at hele sysselsettingsøkningen i helse- og omsorgssektoren fortrenger gruppen med langvarig utdanning, isolert sett til en overestimering av reduksjonen i utdanningsutgifter. | nor |