Organisering av vitenskap i EUs forvaltning - En organisasjonsstrukturell analyse av mattrygghetsfeltet

Abstract

EU generelt og EUs forvaltning spesielt er i dag kjent for tett kobling til vitenskap. Dette var imidlertid ikke tilfelle da Romatraktaten ble undertegnet i 1957. Denne studien bidrar til å belyse utviklingen av vitenskapens rolle i EUs forvaltning gjennom en kvalitativ casestudie av utviklingen av organisering av vitenskap innenfor mattrygghetsfeltet. Studien viser hvordan vitenskap innenfor dette politikkfeltet har blitt organisert på forskjellig måte. I Romatraktaten fra 1957 var verken mattrygghet eller vitenskap nevnt, og på begynnelsen av 1960-tallet fantes det ingen vitenskapelige enheter knyttet til forvaltningsapparatet innenfor forvaltningen knyttet til mattrygghet. Dette endret seg da det i løpet av 1970-tallet ble det opprettet et nettverk av vitenskapelige komiteer tilknyttet Europakommisjonen. Nettverket ble utvidet og endret i forlengelsen av flere matkriser på 1980- og 1990-tallet, og i 2002 ble et det opprettet et uavhengig, vitenskapelig mattrygghetsbyrå (EFSA) på utsiden av Europakommisjonen. Gjennom de forskjellige organiseringsformene har ulike mekanismer blitt benyttet for å sikre vitenskapens uavhengighet. Samtidig er det en tydelig tendens at mens dem vitenskapelige kapasiteten har vokst og vitenskapen har blitt stadig mer uavhengig, har det i økende grad blitt innført formelle regler som begrenser vitenskapens innpass i beslutningsprosessene. Når det gjelder hva som kan forklare den organisatoriske utviklingen kan opprettelsen av nettverket av vitenskapelige komiteer forklares ut i fra et instrumentelt perspektiv da det i 1972 ble vedtatt at forbrukerhensyn og mattrygghet skulle være områder EU skulle samarbeide om. Det sosiologiske perspektivet belyser også hvordan det amerikanske mattrygghetsbyråets utforming ble førende for mange av de organisatoriske valgene som ble gjort i forbindelse med opprettelsen av det europeiske mattrygghetsbyrået. Det historiske perspektivets forventninger om inkrementell endring og stiavhengighet gir god mening når hele perioden ses under ett. På mange måter er dagens organisering av vitenskap gjennom vitenskapelige paneler i EFSA en forlengelse av komitésystemet som oppstod på 1970-tallet.