Sverre Fehns utkast til kunstgalleri på Verdens Ende: Konfrontasjon og samhandling mellom arkitektur og natur

Abstract

I 1988 tegner arkitekt Sverre Fehn (1928-2009) et utkast til et kunstgalleri på Verdens Ende, ytterst på øya Tjøme, i Vestfold. Prosjektet er et oppdrag fra Kunstforeningen Verdens Ende. Forprosjektet får klarsignal fra kommune og stat, men finansieringen av prosjektet kommer aldri på plass og prosjektet forblir på forprosjektstadiet. Målsetningen for oppgaven er et ønske om å løfte arkitekturen opp fra tegningene og søke å formidle en tolkning av hvordan Fehn har planlagt den arkitektoniske opplevelsen. Verdens Ende er en del av Fehns fritidslandskap. Han velger en kløft nær havnen som tomt for galleriet. Verket karakteriseres av å være planlagt i et naturrom, en kløft og at taket over kløften fremstår som en svær plattform. Utkastet fremstår gjennom et geometrisk formspråk og er planlagt for til dels betydelige inngrep i svabergene på hver side av kløften. Fehns strukturelle idé fremstår gjennom å behandle kløften som et rom med gulv og vegger. Rommet lukkes gjennom at Fehn føyer til et tak, som holdes oppe av en søylerekke. Taket er planlagt som takterrasse og et sted for observasjon av hele havets horisont. Utkastet inneholder en rekke ulike standpunkt for observasjon av horisonten. Fehns forhold til horisonten virker å ha opphav i en erkjennelse av platåets evne til å skape nye arkitektoniske horisonter. Veiene og stiene Fehn har tegnet inn i Verdens Ende-terrenget, ser ut til å henge sammen med arkitekturelementer på plattformen. Broer, visuelle akser og sømløse overganger til terrenget gir tegn til å være invitasjoner til vandringer inn til og ut fra plattformen. Utkastet til kunstgalleri på Verdens Ende virker å være ment som en plattform som kommuniserer tett med landskapet rundt, som både er et standpunkt for utsikt mot horisonten, en arena for kunst og kultur og for et sosialt fritidsliv i solen. Samtidig fremstår plattformen symbolsk som en horisont , hvor rommet under plattformen kan tolkes som under horisonten. I lys av de andre 1980-tallsmuseene fremstår utkastet til kunstgalleri å være ledd i en utvikling fra en styrt vandring, til en vandring ledet gjennom underbevisst kommunikasjon. Utviklingen viser også tegn til i økende grad, å ta hensyn til tidens kommeriselle krav til museer: mer vekt på underholdning og mindre på kontemplasjon.