Abstract
Fram til 1624 lå Oslo i det området som i dag er Gamlebyen. Dette var den opprinnelige byen Oslo, og i dag finnes det ruiner etter middelalderens monumentale bygg i Gamlebyen. Etter jernbaneutbyggingen på andre halvdel av 1800-tallet og utbyggingen av motorveier på 1960-tallet ble levningene etter middelalderens Oslo skjult av utbyggingen. Dette ledet fram til en situasjon hvor Gamlebyen var sterkt preget av støy, forurensing og forslumming. Fra 1990-tallet ble det igangsatt en utvikling for å bøte på at Gamlebyen var kjent som landets største veikryss. Mye av trafikken ble fjernet, og ruinene fra middelalderens Oslo ble hentet fram i lyset etter å ha vært gjemt og glemt i mange år. Denne oppgaven tar sikte på å vise hvordan ruinene ble og fortsatt blir brukt for å synligjøre Oslos middelalderhistorie. Sentrale teoretiske perspektiver er kollektiv erindring, iscenesettelse og forståelse av sted. Oppgaven analyserer konserveringspraksiser, iscenesettelse av Middelalderparken og hvordan området brukes i dag. Materialet er kildepluralistisk og involverer blant annet intervjuer med aktører i Gamlebyen. Gjennom denne tilnærmingen viser jeg hvordan Middelalderparken blir å forstå som et historisk sted med forbindelse mellom fortid og nåtid. Samtidig tar oppgaven opp spørsmålet om hvordan bruken av området former forståelsen av stedet. Avslutningsvis diskuterer jeg den videre utviklingen i forbindelse med planarbeidet til Follobanen.