Abstract
Denne oppgaven tar sikte på å analysere den norske kunstneren og forfatteren Matias Faldbakken alias Abo Rasuls roman Unfun (2008) i et negasjonsestetisk perspektiv. Utforskingen av negasjon og negasjonens muligheter innenfor kunstinstitusjonen danner en rød tråd gjennom Faldbakkens kunstnerskap og Rasuls forfatterskap. Min tese er at Unfun, som den siste romanen i trilogien Skandinavisk misantropi, markerer et forsøk på å etablere en konsekvent og endelig negasjon. Problemstillingen min lyder derfor som følger: Er det mulig å si at negasjonen Rasul utforsker i Unfun er annerledes enn i de to første romanene i Skandinavisk misantropi? Hvis dette er tilfelle, på hvilken måte kommer dette til uttrykk i romanen? Et premiss for problemstillingen er at Unfun både direkte og indirekte forholder seg til og kommuniserer med sine to forgjengere. I gjennomgangen av The Cocka Hola Company og Macht und Rebel viser jeg at negasjonen som utforskes der, i større grad er preget av en aktiv opprørstrang til omverden. Hovedpersonenes frenetiske jag etter nye og sjokkerende posisjoner å innta går sammen med et ønske om å bedrive subversive aktiviteter mot personer, fenomener og ting i samfunnet som irriterer dem. Det sentrale omdreiningspunktet i Unfun er Slaktus utvikling av dataspillet Deathbox. I forlengelsen av dataspillet diskuteres dataspilling som en non-produktiv og selvdestruktiv aktivitet. Dette er med på å gi negasjonen karakterene i Unfun utforsker et preg av en tilbaketrekning og selvnegasjon som skiller seg fra den opprørske negasjonen som karakterene i de to første romanene representerer. Hovedpersonen Lucys ønske om å si nei til alt markerer dermed et behov om å finne frem til en endelig og ultimat negasjon. Når hun insisterer på å bry seg om ingenting gjør hun samtidig et forsøk på å fylle fraværet og det tomme med mening. Dette mener jeg gir ressonans til tematikken i Faldbakkens konseptuelle kunstinstallasjoner, noe som er grunnen til at jeg innledningsvis i oppgaven presenterer og analyserer noen av hans verker. Når Lucy i romanavslutningen tar livet av sine to barn, inntar hun ikke bare en posisjon som en moderne Medea – hun er også med på å gi negasjonen et element av selvnegasjon som tidligere ikke har vært så fremtredende i Skandinavisk misantropi.