Abstract
Problemstillingen er: Er norsk skolelovgivning og/ eller praksis direkte eller indirekte diskriminerende for barn med hjerneskade? I første halvdel av avhandlingen trekkes de rettslige rammene for diskrimineringsvernet og retten til utdanning. Etter dette gjennomgås bestemmelser i opplæringsloven som er sentrale for problemstillingen. Andre del av avhandlingen er en vurdering av om reglene i opplæringsloven direkte eller indirekte fører til diskriminering av barn med hjerneskade og om staten har gjort hensiktsmessige tiltak for å unngå diskriminering av barn med hjerneskade. Vilkårene i opplæringsloven bruker rettslige standarder som legger opp til en skjønnsvurdering. Det er grunnlag for å tro at dette gir seg utslag i ulik praktisering av reglene og et dårligere utbytte av opplæringen for barn med hjerneskade. Konklusjonen er at skolelovgivningen fører til en indirekte diskriminering av barn med hjerneskade. Avhandlingen trekker frem språkopplæring som en særlig viktig rettighet for barn med hjerneskade. Det foreslås derfor at staten sikrer disse barna en lovfestet rett til offentlig språkopplæring. Andre hensiktsmessige og nødvendige tiltak er å sikre tilstrekkelig kompetanse for de fagpersoner som treffer avgjørelser og arbeider på området, sørge for gode økonomiske rammer for spesialundervisningen og bidra til bevisstgjøring og endring av normative oppfatninger i samfunnet om personer med funksjonsnedsettelse.