Abstract
Åndsverkloven §§ 45b og 34 med tilhørende forskrift, gir Vederlagsnemnda og Kabeltvistnemnda rett til å fastsette prisen og vilkårene for offentlig fremføring av lydopptak og videresending, dersom partene ikke blir enige seg i mellom. Hverken loven eller forskriften gir retningslinjer for valg og utforming av vederlagsmodeller i vederlagsfastsettelsen, men det følger av Norges folkerettslige forpliktelser at det skal ytes et rimelig vederlag. Temaet for avhandlingen er vederlagsmodeller under åndsverkloven §§ 45b og 34 som er anvendt i Vederlagsnemndas og Kabeltvistnemndas praksis, sett i et opphavsrettslig og konkurranserettslig perspektiv.