| dc.description.abstract | Sammendrag Sykehus er komplekse organisasjoner der grensene for arbeidsdeling mellom helseprofesjonene til stadighet utfordres. Radiologene og radiografene jobber tett sammen innenfor radiologiske avdelinger, og er avhengig av kompetansen til hverandre for at oppgaver skal kunne utføres. Radiologene er overordnet radiografene, og deres kunnskapssystem danner grunnlaget for de fleste oppgavene som utføres. I de siste årene har radiografene utfordret profesjonsgrensene til radiologene, ved at de ønsker å ta del i bildediagnostikken på lik linje med utviklingen i andre land. Oppgavedeling innen bildediagnostikken er gjort mulig gjennom endring av lovverket. I 2013 økte fokuset på oppgavedeling i spesialisthelsetjenesten, ved at daværende helseminister Jonas Gahr Støre hadde dette som ett av ti punkt for å løse de utfordringene helsevesenet står ovenfor i fremtiden. Jeg er selv radiograf og leder, og med denne oppgaven ønsker jeg å belyse fenomenet oppgavedeling fra et lederperspektiv. Jeg har i denne oppgaven primært fokusert på hvordan ledere kan lykkes med oppgavedeling innenfor bildediagnostikk, og hvilket krysspress ledere blir utsatt for når endringer skal gjennomføres. Jeg har valgt å utføre en bestefalls-analyse for å identifisere suksesskriterier for slike prosesser. Som teoretisk bakgrunn, har jeg benyttet Yukls teori innenfor endringsledelse og Abbotts teori om hvordan ulike profesjoner forhold seg til hverandre. Dette er en liten kvalitativ undersøkelse basert på intervju av 2 radiologleder og 2 radiografledere ved 2 ulike avdelinger, som har innført beskrivende radiograf innenfor skjelettrøntgen. Informantene var valgt strategisk for å kunne se på suksesskriterier, men også for å få svar på hvilket krysspress ledere blir utsatt for når målet er oppgavedeling innenfor bildediagnostikken. Det er fortsatt motstand mot oppgavedeling innen bildediagnostikk, men funnene presentert i empiridelen tyder på at det er økt aksept for oppgavedeling blant radiologene lokalt ved avdelingene. Informantene antyder også økt aksept nasjonalt. Lokalt ved avdelingene viser funnene også at det er økt grad av aksept blant klinikere/ortopeder, som henviser til skjelettrøntgen. Funn fra empirien tyder videre på at dette er en ressurskrevende endring. Enkelte av informantene uttaler at man kun ser beskjedne effekter på kort sikt. Informantene fra den ene avdelingen jeg studerte, trekker allikevel fram økt kvalitet på undersøkelsene og rekruttering av godt kvalifisert personell som positive effekter av oppgavedeling. Videre ser de for seg ønskede effekter som redusert arbeidspress, bedre samarbeid og arbeidsflyt, ved en utvidelse av ordningen. Ved den andre avdelingen er målsetning bedre samarbeid, økt kvalitet, reduksjon i arbeidspress og bedre arbeidsflyt. Foreløpig har oppgavedeling innen bildediagnostikk ikke vært systematisk gjennomført på nasjonalt nivå, og funnene tyder heller ikke på at det er en systemendring lokalt, da det bare er én beskrivende radiograf ved begge avdelingene. Lokalt ved den ene avdelingen ønsker de å videreføre ordningen ved å sende to nye radiografer på utdanning, dette for å sikre kontinuerlig avlastning for legene. Oppgaven bekrefter at ledere blir utsatt for et krysspress. På den ene siden skal de ivareta sin rolle som leder, og på den andre side ta hensyn til de ansattes faglige autonomi. Videre må ledere ta hensyn til de ulike profesjonenes krav og ønsker. Ledere må gjennom sin rolle altså balansere mellom behovene fra de ulike profesjonene, organisasjonen og behov/krav fra myndighetenes side. Ut fra empiri, teorigrunnlag og egne erfaringer, oppsummeres oppgaven med å presentere en rekke suksesskriterier for å lykkes med oppgavedeling i bildediagnostikken. Suksesskriterier sier blant annet noe om hvordan ledere kan legge til rette, samt følger opp prosesser ved ny arbeidsdeling. | nor |