Abstract
Bakgrunn, formål og problemstilling Det råder en fordom om at spiseforstyrrelser er noe som rammer jenter/kvinner (Skårderud, 2007a). Fordommen kan muligens underbygges av at det meste av både teoretisk og empirisk arbeid om spiseforstyrrelser omhandler nettopp jenter/kvinner. Samtidig antydes det at det er store mørketall rundt hvor mange gutter/menn som rammes av spiseforstyrrelser (Skårderud, 2007a; Strother, Lemberg, Stanford, & Turberville, 2012; Wooldridge & Lytle, 2012). Anorexia nervosa (AN) er kanskje den spiseforstyrrelsen som i særlig grad forbindes med jenter/kvinner. Fokuset på AN som en kvinnelidelse er trolig med å gjøre AN blant gutter/menn ekstra tabu og skamfullt. Det er derfor viktig at det rettes fokus mot gutter/menn med AN, både med tanke på kunnskaps- og kompetanseutvikling, samt å bygge ned fordommer. Formålet med prosjektet er å bidra til økt bevissthet og kunnskap blant lærere og annet skolepersonell om hvordan AN kan fremtre hos gutter/menn. Alle som vokser opp i Norge er tilknyttet skolen. Derfor er det svært viktig at lærere og andre ansatte i skolen har kompetanse i å oppdage, hjelpe/ viderehenvise og kommunisere adekvat med elever som er i ferd med å utvikle eller har AN. For å belyse temaet har jeg valgt følgende problemstilling: Hvilke faktorer tenker menn med anorexia nervosa har bidratt til utvikling og bedring av egen spiseforstyrrelse? Hvilke tilnærminger møtte de i skolen og øvrige omgivelser, og hvilke refleksjoner har de rundt dette i dag? Teori Oppgavens teoretiske fundament er valgt ut fra relevansen for tematikken, problemstillingen og det spesialpedagogiske fagfeltet. Dette innebefatter blant annet teori om spiseforstyrrelser, risikofaktorer, samt skolens og lærerens rolle i helsefremmende arbeid. Metode For å nærme meg problemstillingen har jeg valgt kvalitativ metode med et fenomenologisk og hermeneutisk perspektiv. Datainnsamlingsmetode var semistrukturert intervju med kriteriebasert utvelging av informanter. Utvalget består av tre menn som har/har hatt AN. Resultater Funnene i undersøkelsen peker på at årsaker til eller risikofaktorer for utvikling av AN er sammensatt. Hvorfor informantene utviklet AN må ses i en sammenheng av flere faktorer som har påvirket hverandre. Alle informantene forteller om sårbarheter og personlighetstrekk som kan anses å være disponerbare for AN, slik som hypersensitivitet, angst, perfeksjonisme, kontrollfiksering og ytrestyrthet. En skiller seg imidlertid ut her ved å karakterisere seg selv som en latsabb . Særlig en fremhevet også en turbulent familiesituasjon som endte med skilsmisse og hans egen rolle som limet i familien som en disponerende faktor. Felles for alle er at de på ulike måter gir uttrykk for mye skam og selvforakt, samt lav selvfølelse og selvtillit. Dette er med å styrke forståelsen av AN som en selvforstyrrelse (Skårderud, Stänicke, & Haugsgjerd, 2010). Dette kan igjen ha fungert som underliggende drivkrefter for deres dramatiske søken etter oppmerksomhet og bekreftelse i form av bekymring, omsorg eller beundring for å være flinke til å undertrykke og overvinne elementære behov og følelser. Vektfokus og signaler om slanking i ulike miljøer var også faktorer som ble nevnt av to. Alle forteller også om konkrete faktorer, som homofili, overvekt, mobbing og pubertet, som har ført til opplevelser av å være fremmed, annerledes, mislykket og utenfor, som igjen har utløst et behov for å overkontrollere maten og kroppen. For samtlige informanter fikk AN en opprettholdende funksjon, da i litt ulike varianter. Eksempler på funksjoner informantene mener at AN kan ha hatt for dem, var rus (euforisk tilstand), avhengighet, oppmerksomhet, illusjon om kontroll, styrke og flinkhet, samt en bekymrings- og problemflukt, blant annet beskrevet som pause og slippe å forholde seg til noe eller noen. I bedringsprosessen fremholdt alle informantene familien som en sentral støttende og motiverende faktor når de først innså alvoret i situasjonen. Ingen av informantene trekker frem skolen som betydningsfull i positiv forstand. Med unntak av to lærere, var det ingen skoleansatte som så, spurte eller gjorde noe. En fikk hjelp til å komme i kontakt med en rådgiver, som imidlertid ikke forstod alvoret i informantens situasjon. Dermed ble det ikke satt i gang tiltak. De to andre ble ikke hjulpet til å komme i kontakt med verken rådgiver, helsesøster eller annet personell med kompetanse. Studiens funn antyder altså at det er lite kompetanse og kunnskap om gutter/menn med AN og spiseforstyrrelser generelt blant ansatte i skoler og helsetjenester. Alle informantene vektlegger viktigheten av å bli møtt med relevant kompetanse og anerkjennelse, i den betydning av dette begrepet som Lund (2012) og Schibbye (2012) fremstiller. Deres retrospektive refleksjoner rundt hvordan de tror de ville profittert på å bli sett og møtt da de var alvorlig syke, sammenfaller godt med hvordan Berg (2005) og Lund (2012) beskriver sentrale komponenter i helsefremmende kommunikasjon og relasjoner med elever med innagerende atferd og/eller psykiske lidelser, som for eksempel spiseforstyrrelser.