Min venn fienden. Storbritannia og Palestina 1945-49

Abstract

Hvilke faktorer og hendelser bidro til å endre Storbritannias politikk overfor spørsmålet om den jødiske statsdannelsen fra 1945-49? Hvilke standpunkter inntok britene, og hvordan kan disse forklares? I 1947 overlot Storbritannia ansvaret for Palestinas fremtid til FN, som fattet vedtak om deling av Palestina i en egen jødisk og en egen palestinsk stat. Utenriksminister Bevin la mye av skylden for Storbritannias avgjørelse på president Truman, som hadde komplisert forholdene med å uttale at Palestina burde deles slik at den jødiske staten kunne opprettes. Både den britiske regjeringen og det amerikanske utenriksdepartementet arbeidet for å endre USAs politikk. Delingen gjennom FN-resolusjon 181 kunne ikke gjennomføres med fredelige midler, og USA kunne ikke bli sittende med ansvaret for å sende tropper til Palestina, mente det amerikanske forsvarsdepartementet. I Midtøsten ble en ny politisk epoke innledet da David Ben-Gurion reiste seg opp i Tel Aviv kunstmuseum og leste opp erklæringen om dannelsen av en uavhengig jødisk stat i Palestina. Mens krigen mellom de militære og paramilitære styrkene raste, økte den sivile flukten fra Palestina. Utviklingen bekymret en rekke vestlige politikere. Kostnaden ved dannelsen av en jødisk stat kunne ikke bli trekvart millioner palestinske flyktninger, ble det sagt fra flere hold.