| dc.description.abstract | Bakgrunn for egen undersøkelse: Det har eksistert rehabiliteringstilbud til hørselshemmede i Norge i over 40 år. Selv om hørselsrehabilitering omfatter mye mer enn formidling av høreapparat, er tilpasning av apparat, opplæring og oppfølging av høreapparatbrukere sentralt i hørselsrehabiliteringen for voksne. Stønad til høreapparat utgjorde ca 356 mill.kr i statlige utgifter i 2013, og det ble formidlet omkring 65.000 apparater. Om høreapparatene blir brukt eller ikke, har vært tema i offentlige dokument og rapporter, i veileder og i forskningsartikler gjennom flere tiår. Havnet i skuffen , er uttrykket som stadig brukes. Undersøkelser om bruk / ikke-bruk og om faktorer som kanskje påvirker bruken, er gjennomført både i Norge og internasjonalt. I Sogn og Fjordane ble det gjennomført en slik undersøkelse i 1998. Det diskuteres fortsatt om hørselsrehabiliteringen og høreapparatformidlingen er god nok, derfor er det stadig aktuelt å finne dokumentasjon som avkrefter eller bekrefter. Fordi et samarbeid med Hørselssentralen i Førde var aktuelt, ble høreapparatbrukere og høreapparatbruk valgt som tema for egen masteroppgave Formål og problemstilling: Førstegangsbrukerne som hadde hatt høreapparat i ca ett år, ble valgt som målgruppe. Hensikten var å kartlegge omfang av bruk, ulike forhold som kunne ha påvirket bruken og om de hadde fått den hjelp, støtte og oppfølging de ønsket. Følgende problemstilling ble formulert: I hvor stor grad har førstegangsbrukere av høreapparat tatt sine apparat i bruk, og i hvilken grad har de fått den opplæring og oppfølging de har behov for? Metode: Kvantitativ metode ble valgt og designet var ikke-eksperimentelt. Det betyr at tingenes tilstand undersøkes slik de er, uten formål å endre noe gjennom påvirkning. Survey ved hjelp av et postalt spørreskjema, ble gjennomført. Omfang av bruk ble undersøkt i tillegg til faktorer som kanskje hadde påvirket bruken, som opplevelse av nytte, samspill med andre, informasjon, opplæring og oppfølging. Demografiske variabler, som kjønn, alder og grad av hørselstap, ble også kartlagt. Utvalget var alle som hadde mottatt høreapparat for første gang for ca ett år siden (definert som en tremånedersperiode ett år før undersøkelsen ble sendt ut). Det endelige utvalget ble 68 respondenter, og det utgjorde en svarprosent på 63,5 %. Resultater: De 68 respondentene var 37 menn og 31 kvinner i alderen fra 32 år til 92 år. Gjennomsnittsalderen var 68 år. Gjennomsnittlig hørselstap (PTA4) var 32,1 dB. Det var hensiktsmessig å dele utvalget i to ut fra grad av bruk: Daglig bruk – mer enn en time pr dag, og ikke-daglig bruk – en time eller mindre pr dag. Resultatene viser at 59,7 % brukte høreapparatene daglig, mens 40,3 % ikke brukte dem daglig. Utvalget ble, før de statistiske analysene ble gjennomført, også delt i fire aldersgrupper og fire PTA4-grupper (grad av hørselstap). Forskjeller i gruppenes gjennomsnitt ble testet med t-test. Gruppene dagligbrukere og ikke-dagligbrukere ble analysert i forhold til alle variablene. Blant annet i forhold til variablene nytte, betjening av apparatene og behov for hørselstrening, var forskjellene signifikante. Aldersgruppen 80 år og eldre skiller seg ut på flere områder. Noe som kan tyde på at disse har ekstra behov. Selv om dette er en liten og geografisk avgrenset undersøkelse, viser resultatene at det fortsatt er grunnlag for å diskutere om rehabiliteringstilbudet til hørselshemmede er godt nok. | nor |