Abstract
Bakgrunn: Da samhandlingsreformen inntrådte i 2012 fikk alle kommunene i Norge delansvar for finansieringen av spesialisthelsetjenesten. Som følge av dette fikk kommunene overført ca. 5,6 milliarder kroner i samhandlingsmidler. Midlene som ble overført var basert på historiske kostnader. Det var derfor usikkert hvor treffsikker kommunal medfinansiering ville være tatt i betraktning de mange små kommunene i landet. Mål: Å undersøke hvilke forhold som påvirker kommunenes avvik mellom forventet og faktisk kostnad til spesialisthelsetjenesten for årene 2012-2013. Metode: Beskrivende statistikk og multivariat regresjonsanalyse som inkluderer en «faste effekter» modell for alle helseforetak. I tillegg baserer datamaterialet seg på variabler som beskriver kommunenes sosioøkonomiske forhold, kommunestrukturelle forhold (e.g. sentralitet og størrelse) og tilbudsvariabler (fastleger, kommunale sykehus osv.). Det ble også konstruert variabler for å se om avviket var ulikt fra år til år og om det var forskjeller i størrelsen på avviket avhengig av om det var negativt eller positivt. Resultater: Det foreligger en negativ signifikant sammenheng på p<0,01 nivå mellom kommunestørrelse og avviket. Eldre i aldersgruppen 67-79 år samsvarer med lavere avvik. Det var lavere avvik i 2013 enn i 2012. Kommuner med lavest sentralitet (0) har lavere avvik enn kommuner med høyest sentralitet (3). En forklaring på dette er at disse kommunene er så små at det ikke er mulig å finne signifikante effekter på etterspørselsvariasjoner. Det kan også være slik at innbyggerne i disse kommunene innehar noen spesielle karakteristikker som gjør at kostnadene til spesialisthelsetjenesten mer eller mindre er konstante. Denne effekten av sentralitet var dog ikke å finne i den robuste regresjonsanalysen. Konklusjon: Funnene i analysene viser at kommunal medfinansiering har vært lite treffsikker og at dette for det meste skyldes størrelsen på kommunene.