| dc.description.abstract | Denne oppgaven bygger på et feltarbeid blant unge, single nettdatere i Oslo, i perioden januar til august 2013. Feltet er begrenset til personer på datingsiden Sukker.no, og datingapplikasjonen Tinder. Det å ta for seg to ulike nettdating-platformer gir utgangspunkt for variasjon i data. Problemstillingen tar for seg hva som ligger bak en selvpresentasjon på en datingside. På en datingside presenteres ofte et ideal av den man ønsker å være, hvilket jeg har diskutert i lys av Goffmans rolleteori innledningsvis i oppgaven. Jeg har sett hvordan nettdatere orienterer seg på datingsidene, -eller forklarer hvorfor de gjør som de gjør. Ved å ta utgangspunkt i informantens egne tanker, følelser og motivasjoner bak handling, har jeg fått mer fruktbar data enn ved på egenhånd analysere datingprofiler ut i fra hvordan jeg tror verden henger sammen. Mitt teoretiske rammeverk bygger på kognitiv antropologi og teori om kulturelle modeller. Her vil teorier av Strauss og Quinn (1997) og Kronenfeld (2008/2011) være førende. Jeg ønsker å vise hvordan nettdatere lager kategorier og stereotypier om hverandre, - og hvordan denne kategoriseringen er en del av deres meningsdannelse. Man «skaper» en selvpresentasjon på bakgrunn av hvem man er, men som jeg skal vise i denne oppgaven er hvem man tror/håper mottaker er, og hva man tror hun/han vil ha, vel så viktig når det kommer til valg av tekst og bilder i en selvpresentasjon. I denne prosessen skapes noe som er sterk konvensjonalisert som gjør at profilene kan ofte bli seende ganske like ut. Paradokset er at mange av mine informanter snakker om «å skille seg ut» som noe svært viktig i en selvpresentasjon. Det interessante her er hvor mye og hva som er delt. Er det helt tilfeldig at profilene ofte er like, -er det fordi teknologien legger føringer for hvordan profilen må bli seende ut, eller er det noe mer? Hvordan leser folk seg inn i en kulturell modell? Spiller de bevisst på stereotypier, også i egen selvpresentasjon, i så fall hvorfor? Er profilene ofte like fordi det er risikofylt å gjøre noe radikalt annerledes, eller er det rett og slett for få som har kunnskap om måter å skille seg ut på? (Hvis det da i det hele tatt er gunstig å vise originalitet og skille seg ut). Kognitiv teori tar utgangspunkt i at det kulturelle materialet kan forhandles, hvis det er tilfellet, hvorfor ender profilene allikevel opp ganske like? Jeg har forsøkt å besvare disse spørsmålene, blant annet ved hjelp av empiriske eksempler knyttet til ulike kulturelle modeller for «kjærlighet», «samliv» og «kjønn». | nor |